- VELKOMMEN -

Bestselgeren Hestenes klan ble utgitt av Cappelen Damm i 2010 og Live Bonnevie ble nominert til Kulturdepartementets Debutantpris samme år. I juryens begrunnelse heter det:

"Bonnevie skriver medrivende og underholdende om de store spørsmålene i livet. Dette er et dyktig oppbygd drama som holder leseren fanget fra første til siste side. De intense skildringene av mennesker, dyr og natur bidrar også til at dette har blitt en svært fengende romandebut."

Siden utgivelsen har romanen fått særlig stor oppmerksomhet i hestemiljøet og svært gode anmeldelser i nisjeredaksjoner både i Norge og i Sverige.

Den norske utgaven ble utsolgt fra forlaget våren 2016, men er tilgjengelig som e-bok og på biblioteket.

NB: Kommentarer, dialog og oppdateringer finner du på Facebook.

ROMANENS OMSLAG

ROMANENS OMSLAG

torsdag 27. oktober 2011

Fra bok til film 1: Om manusversjon I

Nå begynner det å dra seg kraftig til når det gjelder filmmanuset basert på Hestenes klan.
Neofilm fornyer denne uken opsjonen basert på første versjon av manus og produsenten har stor tro på prosjektet. Det er ikke satt noen deadline for versjon II, men målet mitt er å levere før jul. Det er knapp tid, men tidspress tilfører skriveprosessen dynamikk - og det er slik jeg liker å jobbe.

Adaptasjonens utfordringer
Det er mange som sier at man må forenkle historien når man går fra bok til film, men jeg velger å bruke ordet raffinere om prosessen som ligger bak en god adaptasjon. Kunsten er å bevare kjernen og de sterkeste kvalitetene i den originale historien - og ideelt sett løfte den!

For de som ikke kjenner spillefilmformatet kan jeg nevne at et filmmanus sjelden er over 25.000 ord, mens romaner sjelden er kortere enn 60.000 ord. Hestenes klan teller 114.000 ord, så det sier seg selv at noe må ut. Versjon I av manus teller 112 sider, og det er fortsatt garantert for langt.
Bokmanus vs filmmanus. Det er her vi velger hva slags film vi skal lage

Første manusmøte tirsdag 25. oktober
Utgangspunktet for det videre arbeidet med manus er like interessant som det er forutsigbart. Produsenten og jeg er skjønt enige om at det meste av strukturen er på plass, og en del guruer i filmfaget vil fortelle deg at når det gjelder kunsten å skrive et godt manus er det kun tre ting som gjelder og det er: Struktur, struktur, struktur.
Personlig er jeg bare delvis enig i denne påstanden. Det er riktig at et filmmanus ha struktur, men det må også ha sjel. Legger man for mye vekt på struktur, særlig tidlig i prosessen, blir resultatet ofte tomme konstruksjoner. Skulle jeg brukt en metafor ville jeg sagt at det er som å bygge hus uten innmat. Strukturen skaper den nødvendige ytre fasaden til et hus, men idet du krysser dørterskelen vil du raskt oppdage at det ikke er fasaden som skaper hjemmet. Det er det menneskene som gjør.

Basert på første gjennomgang av manus sitter jeg på fire sider håndskrevne notater, som inneholder verdifulle innspill på enkeltscener som er verdt sin vekt i gull. Utover disse notatene er produsentens konklusjon som følger:

Original historie, med mange praktfulle scener, men med sine 112 sider er manus for langt (ideelt sett burde det være på 90 sider) og relasjonene mellom karakterene (sjelen) må bearbeides.

Å justere sine ambisjoner
Jeg startet med en ambisjon om å bevare boka intakt og har brukt det siste året på å justere og korrigere denne ambisjonen. Det å avfinne seg med at filmen nødvendigvis må fortelle historien på en helt annen måte enn boka er på sett og vis den viktigste jobben en manusforfatter gjør. Grepene vi tar kjennes tidsvis ubehagelige, men skal dette bli en god film kan vi ikke filmatisere boka - vi må filmatisere historien.

Her er noen smakebiter fra prosessen
De av dere som har lest boken vil vite at hovedpersonens far for mange fremstår som en karakter man har lyst til å kvele med sine egne hender. På film er han verre. Da sier det seg selv at vi må ta grep hvis samspillet mellom far og datter skal fungere.

I romanen har jeg åtte sentrale karakterer. I filmen er disse åtte redusert til fem. Noen karakterer er skrevet helt ut, andre er "slått sammen". Dette innebærer at karakterene som fortsatt er med overtar viktige prosjekter og replikker fra karakterene som er skrevet ut. Andre karakterer igjen er gjort større, for å gi hovedpersonen noen å spille opp mot i situasjoner der hun står alene i boka. I bøker kan vi fortelle hva folk tenker, på film må vi vise det, ved å erstatte indre monolog med ytre handling.

Jeg har redusert historiens omfang med mer enn 70 %, men manuset er fortsatt for langt. Den runden jeg tar nå kommer med andre ord til å svi. Herfra og ut finnes det ingen enkle valg, men jeg gleder meg! Det å rendyrke og perfeksjonere hver eneste scene og det å veie hver eneste replikk på gullvekt er den mest utfordrende, men også den mest givende delen av hele skriveprosessen. Det er nå det begynner å svinge for alvor.

tirsdag 18. oktober 2011

Ordtak11

I dag var jeg invitert til å holde et innlegg på Litteraturen hus i Oslo i regi av Litteraturbruket. Under vignetten Forfatter søker oppdrag inviteres hvert år et knippe forfattere som er åpne for å presentere forfatterskapet sitt gjennom den kulturelle skolesekken (DKS). Ble et veldig fint arrangement for min del, med flere potensielle åpninger kommende skoleår. Takk for invitasjonen Knut!

torsdag 28. april 2011

Utelatte elementer fra boka

Når Amanda Fivel, hovedpersonen i Hestenes klan, har sin første ridetime med Torgeir Rosenlund gjør han henne oppmerksom på hvor viktig det er å legge merke til de små tingene.
"Hvilke små ting?" spør Amanda.
"Dem du ikke legger merke til," svarer Torgeir Rosenlund.
Her er to andre ting Torgeir fortalte Amanda om, som ikke er med i boka. To små ting, som egentlig er store - for hesten:

KUNSTEN Å VÆRE "KONSEKVENT"
Det er mange som vil mene at det er viktig at vi som ryttere har gode rutiner og er "konsekvente"  i vår omgang med hestene. Alt tyder på at gode rutiner skaper både trygghet og forutsigbarhet, men når det gjelder kunsten å være "konsekvent" er bildet mer nyansert.
Jeg vil i denne bloggen tematisere hvorfor det å være "konsekvent" kan virke helt mot sin hensikt hvis man ikke samtidig tar innover seg hvordan virkeligheten ser ut fra hestens ståsted. Også i dette tilfellet mener jeg tematikken i boka er direkte overførbar til barneoppdragelse. Det er nemlig ikke tilstrekkelig å bestemme seg for hva som er tillatt og hva som er forbudt, og deretter vie sin tid til å vokte grensen mellom disse to punktene. Likevel er det nettopp det mange av oss driver med. Her er to klassiske eksempler knyttet til ridning og hestehåndtering:

1. DET ER FORBUDT Å KLØ SEG MED HODELAGET PÅ
(Illustrasjonsbilde fra Carterses photostream, Flickr)





















Det er mange grunner til at folk ikke vil at hesten skal klø seg med hodelaget på. Spør du dem er skade og slitasje på utstyret hyppig oppgitt som årsak. For andre handler først og fremst om sikkerhet; de er redde for at hesten på ulike måter skal henge seg fast eller skade seg. En del sier bare at de har bestemt at det er forbudt. Punktum.

llustrasjon: Maxillary artery and Nerve 
(Antatomy of the Horse ISBN: 3-89993-003-7)
Fra hestens ståsted:
Det er ikke alltid like behagelig for hesten med nesereim, av rene anatomiske årsaker. Særlig ikke hvis den er strammet for hardt eller er tilpasset for dårlig. Ting å tenke på: Det er et hull på siden av hestens skalle (kranium) omtrent akkurat der en høy nesereim typisk ligger, og gjennom dette hullet løper en stor ansiktsnerve med mange forgreininger, og som nerver flest kan den lett komme i klem. Hestens kinntenner kan også by på utfordringer i møte med nesereima. Tennene i overkjeven sitter på en bredere kjeve enn de i underkjeven. Det skaper en skarp kant som kan være kilde til ubehag hvis den presses mot slimhinnene. Videre er det viktig å være klar over at området rundt mulen er svært følsomt og rikt utstyrt med nerver. Jo sterkere ubehag som fremprovoseres, jo ivrigere (raskere) er hesten til å klø seg på forbeinet, krybbekanten, nærmeste stolpe eller eventuelt deg for å lindre plagen. Noen hester klarer knapt å styre seg, men dukker hodet ned ved første og beste anledning for å klø seg også mens rytteren fortsatt sitter på ryggen.

Stalltips:
Jeg anbefaler ingen å la hesten bruke dem som kløpinne, men dersom hesten har et akutt behov for å klø seg hver gang man har ridd, anbefaler jeg virkelig at man tar seg tid til å reflektere over hvorfor. Dette er sjelden et tema, men det burde det virkelig være, for som regel er det ikke hesten som trenger korrigering i denne situasjonen - det er utstyret...

2. HESTEN SKAL STÅ STILLE NÅR DU STIGER OPP
Dette bildet er hentet fra en britisk hesteportal.
Under bildet følger 9 punkter for korrekt oppstigning. At det vil være umulig 
for denne hesten å stå stille er ikke nevnt med et ord...






















Det er viktig at hesten står stille mens du stiger opp, ikke minst fordi du samtidig lærer hesten at den skal stå stille når du stiger (eller faller) av. Men du skal være forsiktig med å irettesette hesten hvis den går fremover mens du setter deg opp. Særlig hvis du ikke er 100% sikker på at det er fysisk mulig for den å stå stille... 

Fra hestens ståsted:
Rytterens kroppsvekt påvirker hestens balanse, og aldri påvirkes hestens balanse mer enn ved påstiging. Derfor skylder vi hesten å forberede den på den kommende vektforflytningen, slik at det er fysisk mulig for den å stå stille. Hvis hesten ikke har et støtt triangel å stå på når du stiger opp (slik tilfellet langt på vei er for hesten som er avbildet over), må den gå frem for å gjenvinne balansen. Å korrigere disse stegene er uheldig, naturlig nok. Det kan jo ikke være regnet som forbudt for en hest å miste balansen på grunn av det du driver med?

Stalltips:
Avhengig av hestens størrelse kan du løse problemet ved å hjelpe den til å få en god vektfordeling med å stille den opp slik at alle fire beina er godt plantet før du stiger opp. På en mindre hest er det også mulig å ta tak i baksvisselen på salen og dra eller skyve litt i den, så hesten får mulighet til å fordele vekten sin bedre. Å trekke pusten, ha tilstedeværelse og å  forvente at hesten blir stående er også til god hjelp - for hesten.

fredag 15. april 2011

SKOLEBESØK PÅ UTSIRA 14. APRIL

I forbindelse med txt-aksjonen, som er et tiltak for å øke leselyst blant unge, er det blant deltakerne plukket ut en skoleklasse i hvert fylke som vinner et forfatterbesøk.

I den forbindelse er Hestenes klan og jeg invitert til Utsira for å besøke 8. klassen som vant i Rogaland.

Utsira, som er en øy som ligger midt i Nordsjøen, er Norges minste kommune, med 218 innbyggere fordelt på en 6,15 kvm2. De som bor der kaller Utsira et samfunn i vinden! Jeg har aldri hatt  gleden av å besøke øya før og kan ikke si annet enn at jeg gleder meg stort til å dra vestover og videre ut i havgapet!

Skolebesøk på Utsira

I går var jeg på skolebesøk i Norges minste kommune, lokalt kalt Sira. Besøket var et resultat av den årlige txt-aksjonen som arrangeres av foreningen !les. Målet med aksjonen er å fremme leselyst hos ungdom, og blant skolene som deltar på landsbasis trekkes 19 skoleklasser ut som fylkesvinnere. Premien er et forfatterbesøk.

I tillegg til å presentere Hestenes klan for
8. klassen som vant laget jeg, i samråd med bibliotek-Bjørg, også et eget opplegg for 1.-4. trinn og for 5.-7. trinn.

På 1.-4. trinn snakket jeg om hvordan en forfatter går frem for å finne historier og fange dem. Og etter å ha tatt elevene på en reise gjennom fortellingenes historie fikk de selv være med på å lage et eventyr. Elevene var kreative og hadde mange spennende innspill på det som til slutt ble et eventyr som ikke står tilbake for andre norske folkeeventyr. Nok et eksempel på at flere hoder tenker bedre enn ett. :)

MS Utsira utgjør bindeleddet til fastlandet
På 5. - 7. trinn var temaet "Når bok blir film". Her fikk elevene et møte med klassisk dramaturgi, adaptasjonens utfordringer og ikke minst et innblikk i prosessen som ligger bak adaptasjonen av Hestenes klan. Det ble også tid til å snakke litt om forarbeidet på "Kon-Tiki", og se traileren, så elevene fikk en smak av Norges kommende storfilm.

Med 8. klassen som vant, kjørte vi et veldig åpent opplegg der elevene selv fikk styre mye av innholdet. Det ble en seanse som startet med at jeg fortalte dem om skriveprosessen og svarte på ulike spørsmål de hadde knyttet til innholdet og prosjektet som helhet. Vi snakket også om hvordan sosiale medier har åpnet for en fordypelse av bokas tematikk, før vi avsluttet med en egen bolk om hest og hestehåndtering, ettersom det var flere i klassen som selv drev med hest. Hyggelige og reflekterte ungdommer som jeg hadde stor glede av å prate med - og til.

For meg ble dette en nydelig reise ut i havgapet til et lite samfunn som virkelig må kunne sies å være i vinden. Sira er en sjelden plass, smykket med både kunstprosjekter og vakker natur. Det finnes hyggelige utleieleiligheter i gamle hus og en kunstnerbolig ved det gamle fyret for folk som vil dyrke sine egne prosjekter en periode. Anbefales! Man blir tatt godt imot på Sira og stillheten er balsam for sjelen! Takk for en uforglemmelig tur!

fredag 11. mars 2011

Samspillet mellom hest og menneske

Et viktig element i romanen Hestenes klan er det magiske samspillet som kan oppstå i møtet mellom hest og menneske. Dette samspillet kan også leses som et bilde på vårt møte med naturen eller som en metafor på den indre balansen vi leter etter - i oss selv.

Det er naturlig nok lite tilgjengelig materiale som viser samspill av den kvaliteten jeg referere til, men jeg kom akkurat over et nytt klipp som faktisk gir et inntrykk av det. Det er lagt ut av en trener jeg har lært mye av og som også har inspirert meg mye; Klaus F. Hempfling.

Legg merke til:
1. Hvordan hesten beveger seg - med letthet, frihet og stolthet.
2. Den subtile kommunikasjonen med hestens bakbein - dansen.
3. Mellomrommet mellom dem - og hvordan de aldri beveger seg inn i hverandres rom på en uvøren eller krenkende måte.

fredag 4. mars 2011

Fravær av metode

Mange trenere i hesteverdenen i dag bygger sin treningsfilosofi på metoder der både det første og de følgende stegene er forutbestemt. Metodene har gjerne et uttalt mål i enden, ofte i form av et eller flere nivå (levels) som skal oppnås, så man har noe å sikte mot. Dette er et innlegg om alternativet. Filosofien er den samme som den jeg berører i Hestenes klan, og det er en filosofi som mer enn noe annet kjennetegnes ved nettopp fravær av metode.

Hvorfor vi velger bort all bruk av metode
En metode vil alltid baseres på en rekke allerede definerte elementer, og enhver metode er av den grunn uforenelig med rytterens personlige utvikling og vekst som menneske og den individuelle hestens egen vei. Over tid tilfører en metode ingenting annet enn en vedvarende følelse av å ha gått seg vill. Og det er kanskje nettopp derfor vi klamrer oss til dem, fordi vi oppfatter dem som vårt (eneste) virkelige holdepunkt.

Det at mange av metodene som tas i bruk baserer seg på positiv straff og negativ forsterkning gjør ikke saken bedre. For selv om det er sant at alle pattedyr forstår dette språket, er det ingen som snakker det mer kompromissløst enn et menneske med en plan som allerede er spikret…

Når det gjelder jakten på alternative tilnærmingsmåter er den største utfordringen at mange metoder - ved første øyekast - ser ut til å ”virke” fordi de gir ”resultater”. Det er fristende å trekke en parallell til det å være forelder her. Jeg har aldri vært i tvil om at jeg ved hjelp av manipulasjon eller straff kunne tvunget barna mine til å oppnå gode resultater på skolen, men til hvilken pris? Hvordan ville vel ikke en slik fremgangsmåte påvirket deres evne til initiativ, deres stolthet og ikke minst følelse av mestring - for resten av livet? For ikke å snakke om ringvirkningene det ville hatt for vår realsjon.

Tilbake til hestene, men fortsatt med ungene i bakhodet, tenker jeg at utfordringen oppstår når det ambisiøse mennesket får smaken av fremgang. Da er det ikke alltid vi tar oss tid til å se nærmere på hva som går tapt underveis. Jeg kan listet opp dusinvis av alvorlige svakheter ved ulike metodevalg, men nøyer meg med tre hovedoverskrifter i denne omgang:

1. Bruk av metode bryter ned initiativet – både ditt eget og hestens
Dersom det ikke finnes rom for initiativ vil de fleste hester på et eller annet tidspunkt overlate alle avgjørelser til deg, fordi dette er det eneste reelle alternativet for et flokkdyr som tvinges til å opererer innefor et fastlåst system. Interessant nok er det mange trenere som betrakter dette som et steg i riktig retning. Dette til tross for at mental overgivelse og underkastelse strider mot flokkdyrets innerste natur. At de samme metodene også skader eller ødelegger mulighetene for en sunn, gjensidig relasjon mellom hest og menneske blir sjelden nevnt.
Genuint partnerskap/vennskap/foreldreskap bygger på kvaliteter som tillit, gjensidig respekt, felles initiativ og kjærlighet. Det er en myte at slike kvaliteter kan vokse ut av bruken av en metode.

2. Bruken av metode fortrenger tilstedeværelse
Hesten lever i øyeblikket, med fullstendig tilstedeværelse, og hvis vi lytter kan vi lære å finne dette punktet i oss selv. Men i stedet for å takke ja til denne muligheten, holder metodene oss fastlåst innenfor den vedtatte planen og vi jager videre uten å oppdage hva som går tapt underveis. I tillegg punger mange av oss gladelig ut for at andre profesjonelle aktører skal bistå oss i jakten på den samme indre balansen som hesten tilbyr oss i gave.

3. Underkastelse er ikke hestens naturlige språk
Hesten er et flokkdyr, som instinktivt samarbeider. I vill og naturlig tilstand er samarbeid selve nøkkelen til overlevelse i en flokk der alle medlemmene har ulike oppgaver som i sum utfyller hverandre. Underkastelse vil aldri gavne en flokk, fordi det svekker individene. Likevel er det nettopp den menneskeskapte forestillingen om at flokken ledes av ett dominant individ, som har bidratt til utviklingen av metoder som er svært egnet for å tvinge hesten til ”underkastelse”. Det at underkastelse faktisk er et uttalt mål innenfor mange metoder burde få flere til å heve øyebrynene. Kanskje er det lettere å forstå implikasjonene dersom vi trekker resonnementet over i vår egen verden:

Finnes det noen ved sine fulle fem som har et overordnet mål om å krenke/presse sin partner, sine barn, sine venner eller sine kolleger i håp om å oppnå en relasjon preget av underkastelse? Eller er dette noe vi overlater til psykopatene?

Å slippe opp for alternativer, skaper ingen frie valg.