HESTENES KLAN: Fravær av metode

- VELKOMMEN -

Bestselgeren Hestenes klan ble utgitt av Cappelen Damm i 2010 og er regnet som en crossover, det vil si en ungdomsbok som har potensial for å nå et voksent publikum.

Hestenes klan er ikke en hesteroman i tradisjonell forstand, men en roman som blant annet tematiserer møtepunktet mellom hest og menneske. Et møtepunkt som lett kan overføres til menneskets møte med naturen - både den ytre naturen og vår indre. Når det er sagt vil nok mange hestefolk finne en ekstra dimensjon i romanen fordi den presenterer en filosofi knyttet til hestehåndtering som er ukjent for de fleste. Dette er nok også grunnen til at romanen har fått særlig stor oppmerksomhet i hestemiljøet og svært god mottakelse i nisjeredaksjoner både i Norge og i Sverige (se omtale/blogger).

Live Bonnevie ble nominert til Debutantprisen 2010 av Kulturdepartementet. Juryens begunnelse:
"Bonnevie skriver medrivende og underholdende om de store spørsmålene i livet. Dette er et dyktig oppbygd drama som holder leseren fanget fra første til siste side. De intense skildringene av mennesker, dyr og natur bidrar også til at dette har blitt en svært fengende romandebut."

Hestenes klan er ute i 5. opplag og er også utgitt på tysk under tittelen Zwischen Himmel und Erde.

fredag 4. mars 2011

Fravær av metode

Mange trenere i hesteverdenen i dag bygger sin treningsfilosofi på metoder der både det første og de følgende stegene er forutbestemt. Metodene har gjerne et uttalt mål i enden, ofte i form av et eller flere nivå (levels) som skal oppnås, så man har noe å sikte mot. Dette er et innlegg om alternativet. Filosofien er den samme som den jeg berører i Hestenes klan, og det er en filosofi som mer enn noe annet kjennetegnes ved nettopp fravær av metode.

Hvorfor vi velger bort all bruk av metode
En metode vil alltid baseres på en rekke allerede definerte elementer, og enhver metode er av den grunn uforenelig med rytterens personlige utvikling og vekst som menneske og den individuelle hestens egen vei. Over tid tilfører en metode ingenting annet enn en vedvarende følelse av å ha gått seg vill. Og det er kanskje nettopp derfor vi klamrer oss til dem, fordi vi oppfatter dem som vårt (eneste) virkelige holdepunkt.

Det at mange av metodene som tas i bruk baserer seg på positiv straff og negativ forsterkning gjør ikke saken bedre. For selv om det er sant at alle pattedyr forstår dette språket, er det ingen som snakker det mer kompromissløst enn et menneske med en plan som allerede er spikret…

Når det gjelder jakten på alternative tilnærmingsmåter er den største utfordringen at mange metoder - ved første øyekast - ser ut til å ”virke” fordi de gir ”resultater”. Det er fristende å trekke en parallell til det å være forelder her. Jeg har aldri vært i tvil om at jeg ved hjelp av manipulasjon eller straff kunne tvunget barna mine til å oppnå gode resultater på skolen, men til hvilken pris? Hvordan ville vel ikke en slik fremgangsmåte påvirket deres evne til initiativ, deres stolthet og ikke minst følelse av mestring - for resten av livet? For ikke å snakke om ringvirkningene det ville hatt for vår realsjon.

Tilbake til hestene, men fortsatt med ungene i bakhodet, tenker jeg at utfordringen oppstår når det ambisiøse mennesket får smaken av fremgang. Da er det ikke alltid vi tar oss tid til å se nærmere på hva som går tapt underveis. Jeg kan listet opp dusinvis av alvorlige svakheter ved ulike metodevalg, men nøyer meg med tre hovedoverskrifter i denne omgang:

1. Bruk av metode bryter ned initiativet – både ditt eget og hestens
Dersom det ikke finnes rom for initiativ vil de fleste hester på et eller annet tidspunkt overlate alle avgjørelser til deg, fordi dette er det eneste reelle alternativet for et flokkdyr som tvinges til å opererer innefor et fastlåst system. Interessant nok er det mange trenere som betrakter dette som et steg i riktig retning. Dette til tross for at mental overgivelse og underkastelse strider mot flokkdyrets innerste natur. At de samme metodene også skader eller ødelegger mulighetene for en sunn, gjensidig relasjon mellom hest og menneske blir sjelden nevnt.
Genuint partnerskap/vennskap/foreldreskap bygger på kvaliteter som tillit, gjensidig respekt, felles initiativ og kjærlighet. Det er en myte at slike kvaliteter kan vokse ut av bruken av en metode.

2. Bruken av metode fortrenger tilstedeværelse

Hesten lever i øyeblikket, med fullstendig tilstedeværelse, og hvis vi lytter kan vi lære å finne dette punktet i oss selv. Men i stedet for å takke ja til denne muligheten, holder metodene oss fastlåst innenfor den vedtatte planen og vi jager videre uten å oppdage hva som går tapt underveis. I tillegg punger mange av oss gladelig ut for at andre profesjonelle aktører skal bistå oss i jakten på den samme indre balansen som hesten tilbyr oss i gave.

3. Underkastelse er ikke hestens naturlige språk
Hesten er et flokkdyr, som instinktivt samarbeider. I vill og naturlig tilstand er samarbeid selve nøkkelen til overlevelse i en flokk der alle medlemmene har ulike oppgaver som i sum utfyller hverandre. Underkastelse vil aldri gavne en flokk, fordi det svekker individene. Likevel er det nettopp den menneskeskapte forestillingen om at flokken ledes av ett dominant individ, som har bidratt til utviklingen av metoder som er svært egnet for å tvinge hesten til ”underkastelse”. Det at underkastelse faktisk er et uttalt mål innenfor mange metoder burde få flere til å heve øyebrynene. Kanskje er det lettere å forstå implikasjonene dersom vi trekker resonnementet over i vår egen verden:

Finnes det noen ved sine fulle fem som har et overordnet mål om å krenke/presse sin partner, sine barn, sine venner eller sine kolleger i håp om å oppnå en relasjon preget av underkastelse? Eller er dette noe vi overlater til psykopatene?

Å slippe opp for alternativer, skaper ingen frie valg.