Oppdatering: Fra bok til film

Nå begynner det å dra seg kraftig til når det gjelder filmmanuset basert på Hestenes klan.
Neofilm fornyer denne uken opsjonen basert på første versjon av manus og produsenten har stor tro på prosjektet. Det er ikke satt noen deadline for versjon II, men målet mitt er å levere før jul. Det er knapp tid, men tidspress tilfører skriveprosessen dynamikk - og det er slik jeg liker å jobbe.

Adaptasjonens utfordringer
Det er mange som sier at man må forenkle historien når man går fra bok til film, men jeg velger å bruke ordet raffinere om prosessen som ligger bak en god adaptasjon. Kunsten er å bevare kjernen og de sterkeste kvalitetene i den originale historien - og ideelt sett løfte den!

For de som ikke kjenner spillefilmformatet kan jeg nevne at et filmmanus sjelden er over 25.000 ord, mens romaner sjelden er kortere enn 60.000 ord. Hestenes klan teller 114.000 ord, så det sier seg selv at noe må ut. 

Bokmanus vs filmmanus. Det er her vi velger hva slags film vi skal lage

Første manusmøte tirsdag 25. oktober
Utgangspunktet for det videre arbeidet med manus er like interessant som det er forutsigbart. Produsenten og jeg er skjønt enige om at det meste av strukturen er på plass, og en del guruer i filmfaget vil fortelle deg at når det gjelder kunsten å skrive et godt manus er det kun tre ting som gjelder og det er: Struktur, struktur, struktur.
Personlig er jeg bare delvis enig i denne påstanden. Det er riktig at et filmmanus må ha struktur, men det må også ha sjel. Legger man for mye vekt på struktur, særlig tidlig i prosessen, blir resultatet ofte tomme konstruksjoner. Skulle jeg brukt en metafor ville jeg sagt at det er som å bygge hus uten innmat. Strukturen skaper den nødvendige ytre fasaden til et hus, men idet du krysser dørterskelen vil du raskt oppdage at det ikke er fasaden som skaper hjemmet. Det er det menneskene som gjør.

Basert på første gjennomgang av manus sitter jeg på fire sider håndskrevne notater, som inneholder verdifulle innspill på enkeltscener som er verdt sin vekt i gull. Utover disse notatene er produsentens konklusjon som følger:

Original historie, med mange praktfulle scener, men det er 10-20 sider for langt og relasjonene mellom karakterene (sjelen) må bearbeides.

Å justere sine ambisjoner

Jeg startet med en ambisjon om å bevare boka intakt og har brukt det siste året på å justere og korrigere denne ambisjonen. Det å avfinne seg med at filmen nødvendigvis må fortelle historien på en helt annen måte enn boka er på sett og vis den viktigste jobben en manusforfatter gjør. Grepene vi tar kjennes tidsvis ubehagelige, men skal dette bli en god film kan vi ikke filmatisere boka - vi må filmatisere historien.

Her er noen smakebiter fra prosessen
De av dere som har lest boken vil vite at hovedpersonens far for mange fremstår som en karakter man har lyst til å kvele med sine egne hender. På film er han verre. Da sier det seg selv at vi må ta grep hvis samspillet mellom far og datter skal fungere.

I romanen har jeg åtte sentrale karakterer. I filmen er disse åtte redusert til fem. Noen karakterer er skrevet helt ut, andre er "slått sammen". Dette innebærer at karakterene som fortsatt er med overtar viktige prosjekter og replikker fra karakterene som er skrevet ut. Andre karakterer igjen er gjort større, for å gi hovedpersonen noen å spille opp mot i situasjoner der hun står alene i boka. I bøker kan vi fortelle hva folk tenker, på film må vi vise det, ved å erstatte indre monolog med ytre handling.

Jeg har redusert historiens omfang med mer enn 70 %, men manuset er fortsatt for langt. Den runden jeg tar nå kommer med andre ord til å svi. Herfra og ut finnes det ingen enkle valg, men jeg gleder meg! Det å rendyrke og perfeksjonere hver eneste scene og det å veie hver eneste replikk på gullvekt er den mest utfordrende, men også den mest givende delen av hele skriveprosessen. Det er nå det begynner å svinge for alvor.