- VELKOMMEN -

Bestselgeren Hestenes klan ble utgitt av Cappelen Damm i 2010 og Live Bonnevie ble nominert til Kulturdepartementets Debutantpris samme år. I juryens begrunnelse heter det:

"Bonnevie skriver medrivende og underholdende om de store spørsmålene i livet. Dette er et dyktig oppbygd drama som holder leseren fanget fra første til siste side. De intense skildringene av mennesker, dyr og natur bidrar også til at dette har blitt en svært fengende romandebut."

Siden utgivelsen har romanen fått særlig stor oppmerksomhet i hestemiljøet og svært gode anmeldelser i nisjeredaksjoner både i Norge og i Sverige.

Den norske utgaven ble utsolgt fra forlaget våren 2016, men er tilgjengelig som e-bok og på biblioteket.

NB: Kommentarer, dialog og oppdateringer finner du på Facebook.

ROMANENS OMSLAG

ROMANENS OMSLAG

mandag 3. desember 2012

NY ROMAN UNDERVEIS!

Helt siden jeg debuterte med Hestenes klan har jeg hatt en klar plan om å følge opp historien med flere bøker. Det er en kjent sak at det originale bokmanuskriptet til Hestenes klan var omtrent dobbelt så langt som den romanen som ble utgitt, og mye av det vi tok ut ble ikke tatt ut fordi det var dårlig, men fordi historien som sådan ble både strammere og mer kraftfull i fortettet form.

Disse 3-400 boksidene, som veldig få mennesker utover forlaget har lest, har jeg fortsatt og jeg ser at mange av dem passer inn i en utvidet fortelling som fortsatt lever sterkt i meg. La meg raskt få legge til at jeg i denne omgang ikke skriver på den oppfølgeren mange lesere har gitt uttrykk for at de venter på, selv om jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å skrive den en vakker dag. :)

Når det er sagt berører den nye romanen i høyeste grad mye av tematikken som var å finne i Hestenes klan og det er rikelig med referansepunkter i det nye stoffet, hva gjelder både karakterer og geografi. Den nye romanen vokser på mange måter ut av kjernen til Hestenes klan, men den hviler også tungt på det omfattende materialet jeg sitter på etter et langt liv med hester og ikke minst etter 15 år med dedikert research.

De to siste årene har mitt hovedfokus som forfatter primært vært å realisere filmmanuset basert på Hestenes klan. Dette arbeidet er en pågående prosess, som hele tiden veksler mellom intense og rolige faser, og det er i de rolige fasene jeg forsøksvis finner rom til å skrive på den nye romanen.

Det skal riktignok sies at høsten 2012 har ikke har hatt plagsomt mange rolige faser å by på. Den har vært uvanlig hektisk, ikke minst på jobben, der den nasjonale og internasjonale lanseringen av den formidable filmsuksessen Kon-Tiki virkelig krever alle mann på dekk og vel så det. Den nye romanen har med andre ord måttet klare seg med marginalt av plass i klem mellom familieliv og utviklingen av spillefilmmanus, men selv under slike forhold har den interessant nok vokst seg stadig større.

Den kommende uken blir selve syreprøven når det gjelder progresjonen i dette prosjektet, og det blir også den første gangen denne fortellingen får det rommet den egentlig fortjener. Etter noen tøffe tak på jobb de siste ukene har jeg opparbeidet meg nok avspasering til å skrive på fulltid hele den kommende uken og jeg kan knapt finne ord for å uttrykke hvor mye det betyr for meg akkurat nå. Saken er at den nye romanen for en stor del består av stoff som er uhyre krevende å gå inn og ut av, og den krever virkelig rom. Mer rom enn Hestenes klan, på mange måter, og jeg er svært spent på hvordan skrivingen tar i vei i dagene som kommer.

Jeg kan ikke love at jeg rekker høstlisten 2013, men det er definitiv det jeg sikter mot!

onsdag 7. november 2012

SISTE TURNÉUKE 2012

Denne uken er jeg ute på årets siste skoleturné - og min første på ungdomstrinnet. Skal besøke 8 skoler totalt og møte rundt 400 elever, og denne gangen er det forfatterskapet, skriveprosessen og Hestenes klan jeg skal snakke om.

Føret har vært blandet, og da jeg kom kjørende over fjellet så jeg på sporene etter bilen foran meg at den slingret farlig mye i svingene. Så mye at sjåføren kjørte rett ut av veien og måkte ned ei diger gran, faktisk. Det så dramatisk ut da jeg kom dit, med den mørke bilen langt utenfor veibanen, men begge guttene i bilen var uskadd og kranbil var underveis, så de avslo tilbud om både skyss og opphold i varm bil. Håper alt gikk greit med dem, men bilen må trolig på verksted.




Hva kan jeg si om turnéen så langt? Det er ufattelig vakkert i Norge og jeg møter så mye fine folk underveis! Og så sover jeg på litt odde steder, ettersom det er lavsesong. På hotellet var det bare meg og to andre gjester. På det neste hotellet var jeg eneste gjest. Ganske sært å ha et helt hotell for seg selv, men det ble et veldig produktivt døgn...

Ellers har turnéplanleggeren gjort en strålende jobb med å legge opp reiseruta. Timeplanen er veldig romslig, så det blir aldri stress og det er en fin ting, for de opererer jo ikke med gateadresser på bygda, så det kan være en utfordring å finne fram noen ganger - ikke minst for en som stort sett sitter og tenker på neste kapittel i den nye romanen.

Også i denne regionen har jeg en del hestevenner, så det blir både hest og hesteprat om kvelden - berikende som alltid. Gleder meg til de siste to dagene og gleder meg til å komme hjem til familien til helgen. Takk Apple for Facetime - og takk naturen for dette:








torsdag 1. november 2012

BOK BLIR FILM 8: SØKNAD TIL NFI

Den siste versjonen av filmmanuset, versjon IV, ble en milepæl i manusarbeidet for min del. Dette er versjonen vi søker om prosjektutvikling med - og da går vi inn i en ny periode med venting gjetter jeg på.

På en måte tror jeg det kan være godt for meg å slippe litt tak i prosjektet en periode. Det har vært rimelig intenst ganske lenge nå og selv om jeg aldri egentlig blir lei av stoffet, er det veldig krevende å leve med det kontinuering over dager, uker, måneder og år.

Det blir svært spennende å høre hva spillefilmkonsulenten på Norsk Filminstitutt tenker om prosjektet og ikke minst hvordan hun vurderer manuset. Får vi utviklingsstøtte kan vi hente inn eksterne lesere og kanskje kan jeg også skrive med noe som likner lønn en periode. Det hadde vært veldig behagelig å ha pluss på kontoen litt. Det begynner å bli veldig lenge siden sist...

Det manuset jeg har levert fra meg har mange gode kvaliteter, så jeg er veldig optimistisk. Samtidig er jeg ydmyk i forhold til det fortsatt er et stykke vei som gjenstår. Men det jeg virkelig ønsker meg er noen å gå denne veien sammen med, og er det noen jeg gjerne vil ha med på laget, så er det Norsk Filminstitutt. Fingers crossed!

tirsdag 23. oktober 2012

VGS - HVA SKAL TIL?

Denne uken er jeg på turné med DKS (Den Kulturelle Skolesekken). Igjen er det opplegget Tekst blir bok blir film jeg reiser rundt med, og nå har jeg en veldig klar plan for hvordan jeg skal legge opp løpet for å få elevene i dialog. Den gode dialogen på vgs sitter litt lenger inne enn dialogen på mellomtrinnet, men jeg jakter fortsatt på den.

Det er ambisiøst å favne både tekst blir bok og bok blir film i løpet av én skoletime, så en av grunnene til at det har vært utfordrende å få elevene i tale er at det er vel mye stoff som skal formidles i løpet av tidsvinduet vi har til rådighet. En annen utfordring er at det sjelden er rene skoleklasser jeg møter, men elever fra ulike klasser som settes sammen. Det gjør dem mer reserverte, påpekte en av lærerne, og det var oppklarende for meg. Det er mitt ansvar å passe på at kart og terreng stemmer når jeg er på turné, og jeg tror jeg har funnet en form på opplegget som fungerer nå.

I dag startet jeg dagen den første naturbrukskolen jeg har besøkt. Landlig beliggende, med stall for elevenes egne hester og en egen hest og hovslager-linje. Fin elevgruppe som hadde noen ordentlig påslåtte elever. Fortsatt følte jeg nok at jeg snakker i overkant mye, men denne gangen hadde vi i alle fall den angitte tiden til rådighet, og det hjelper selvfølgelig en hel del. Det er stor forskjell på 40 minutter (som var det jeg fikk tildelt forrige uke) og 45-60 minutter, som er den lengden opplegget egentlig er beregnet på.

Og denne uken fant jeg min første klasse på vgs som virkelig hadde noe på hjertet og var åpne for å tenke høyt - på ordentlig! Utrolig mye mer givende enn å stå og høre på min egen stemme, mens jeg lurer på om tilhørerne har sovnet eller bare er på Facebook. At elevene i denne klassen hadde så mange tanker rundt temaet da jeg åpnet for spørsmål at vi gikk 40 minutter over tiden er ren bonus! En virkelig god dag!

Som en som reiser rundt på mange ulike skoler, treffer flere hundre elever og opplever flere ulike former for læringsmiljø er det umulig å unngå å stille seg følgende spørsmål:

Hva er det som kjennetegner klassene som preges av stillhet? 

Og hvordan speiles denne stillheten av skolens eget miljø? Det er flere faktorer som må virke samtidig for at man i løpet av en liten time, skal kunne snakke åpent og fritt rundt faglige problemstillinger. Min egen rolle i dette er åpenbart viktig, fordi det er jeg som setter tonen. Men den tonen jeg setter står ikke på noen måte alene. Den spiller opp mot den tonen som allerede finnes og lever læringsmiljøet.

Hvis jeg selv er på mitt beste, økes prognosen for et vellykket opplegg dramatisk. Hvis jeg derimot ikke er integrert, på plass, våkent til stede med hele mitt repertoar og evner å presentere opplegget mitt i en form som et tilpasset den tildelte tiden, faller alt som en stein. På samme måte kan et læringsmiljø preget av usikkerhet, velte selv det mest tilrettelagte opplegg. Ikke det jeg har hatt dårlige erfaringer på denne turneen, ikke på ingen måte, men jeg tillater meg å strekke meg etter noe mer. Noe som likner det jeg fant i dag. En gjensidig og uredd utveksling av tanker og meninger om fag. Det er på slike dager jeg virkelig elsker det jeg driver med!








lørdag 20. oktober 2012

FRA BOK TIL FILM 7: VERSJON IV

For en halvtime siden fullførte jeg versjon IV av filmmanuset basert på Hestenes klan. Det har vært litt av en runde! Etter det første manusmøte med både produsent og regissør mandag 17. september, kom jeg hjem med fem sider håndskrevne notater og et manus fullt av regissørens merknader/innspill.

Det er alltid veldig verdifullt å få inn nye (gode!) lesere på et manus. Ikke minst lesere som har et helt nytt blikk på teksten. Regissøren har heldigvis ikke lest det litterære forelegget (romanen) på forhånd. Dermed er blikket svært verdifullt for både produsenten og meg, som begge kjenner boken svært godt og har lest tre versjoner av manus allerede. Det er som tidligere nevnt lett å se seg blind på teksten.

I etterkant av møtet startet jeg prosessen med å samle alle notater og merknader i ett dokument, for å være sikker på å få med alt. Så begynte jeg den møysommelige prosessen med å legge de nye brikkene ut på bordet for å se hvor godt de passet. Det skulle vise seg å bli et omfattende arbeid.

Når jeg er midt i en manusprosess skriver og redigerer jeg manus absolutt hele tiden og absolutt hvor som helst. 

Vi gjorde bare én strukturell endring i manus denne gangen: Vi fremskyndet øyeblikket da Amanda oppdager farens veddemål. Å flytte et element i manus fem sider lenger frem, får alltid ringvirkninger, så også i dette tilfellet. Jeg er ikke i tvil om at scenen vi flyttet ligger riktigere plassert nå, men det er ikke få scener bak den (om noen) som står urørt som følge av grepet vi tok her. Dermed er versjonen jeg leverer fra meg i dag breddfull av både nye - og omskrevne - scener.

Troen på at manuset kan bli filmatisert en dag er styrket, og det sporer meg videre med en helt annen energi. Det skal i alle fall ikke stå på manus, tenker jeg hele tiden. Og jeg håper samtidig at det ikke er en flyktig liten ildflue jeg ser i tunnelen nå, men at det faktisk er lys. Dagslys.

Den siste scenen jeg skrev, som på mange måter er den mest utfordrende scenen i manus, måtte jeg gi opp i natt. Jeg har dyttet den foran meg i ukevis, fordi den virkelig krevde modning. Som manusforfatter når man noen ganger et punkt der man er nødt til å trekke seg tilbake og gi scenen rom til å utvikle seg i fred. Og i dette tilfellet har det vært tvingende nødvendig å ta tiden til hjelp.

Den aktuelle scenen var det siste jeg tenkte på da jeg la meg i natt og det første jeg tenkte på da jeg våknet i dag tidlig. Den var tøff å skrive, men da den falt på plass, ble den både vakker og riktig. Tror jeg. Vi får se hva de to andre i triangelsamarbeidet mener... Make my day.

Jeg leverer fra meg manus i dag - og venter spent på dommen.

tirsdag 16. oktober 2012

MITT FØRSTE MØTE MED VGS

Etter å ha reist rundt med opplegget "En fortelling om fortellinger" på mellomtrinnet i regi av DKS (Den kulturelle skolesekken) har tiden nå kommet til videregående skole og opplegget "Tekst blir bok blir film". Ambisiøst å forsøke å dekke et så stort tema på det som i praksis ofte blir 40 minutter, men det fungerer tålelig bra.

Å fremføre det samme foredraget hver gang er uaktuelt for meg. Det er et poeng at formidlingen er organisk og levende, så jeg har bare noen stikkord som ramme og improviserer resten. Dermed er det alltid noe nytt jeg får sagt, og noe gammelt jeg gir slipp på.

I forrige uke presenterte jeg opplegget for elever for første gang og det er alltid spennende. Det var en sammensatt klasse med både yrkesfag og media. Utfordrende å finne det rette nivået å legge seg på når elevene hadde så ulikt utgangspunkt, men det var en veldig interessant erfaring! Fantastisk skole - nyåpnet, stor og lys.

Etter å ha hatt tre opplegg på en annen videregående skole i dag, begynner jeg å se en ganske interessant tendens på hva som skiller mellomtrinnet fra vgs. På mellomtrinnet er elvene mer på hugget. Hvis man stiller spørsmål spretter det alltid opp noen hender. På vgs sitter de på hendene sine - om enn ikke bokstavelig talt. Om de er redde for å si noe feil, om de ikke er vant til å bli spurt eller om de bare rett og slett er på Facebook i stedet, vet jeg ikke, men jeg utforsker hele tiden nye måter å formidle stoffet på.

Jeg har gjort noen justeringer etter dagen i dag. På turnéplanen opererer vi med en undervisningstime på 45-60 minutter - og det er det jeg har tatt utgangpunkt i når jeg laget dette opplegget. Når tiden i praksis viser seg å være 40 minutter, må det justeringer til. Det sier seg selv. Og det jeg ofret i dag var i første rekke dialogen med elevene - eller i det minste forsøket på å få en dialog. I morgen har jeg tre opplegg til på samme skole, og basert på dagen i dag har jeg endret presentasjonen vesentlig - så den kler tidsvinduet bedre. Så får vi se om elvene vil la seg lokke ut isen i morgen. Jeg merker at jeg lar det gå litt sport i det nå, for med dialog får vi en helt annen dynamikk, et annet rom for meddiktning og ikke minst en annen forståelse for stoffet. Jeg skal besøke seks skoleklasser til i neste uke også, så det skal bli spennende å se hva som fungerer best. Here goes!

søndag 14. oktober 2012

KOHS 2012

Kingsland Oslo Horse Show ble arrangert 11.-14. oktober i år, og jeg var så heldig å bli invitert til å delta alle fire dagene av en samarbeidspartner. Dessverre var det vanskelig å få med seg alt i år, ettersom vi hadde en del logistikk på hjemmebane. En annen utfordring var å balansere arrangementet opp mot arbeidet med versjon IV av filmmanuset, som har deadline 22. oktober, men alt er løsbart. Har holdt fremdriftsplanen sånn tålelig, ved å redigere manus i pausene - og sove litt mindre. 

Fotograf: Theo (6 år)
Jeg har ellers planer om å skrive et innlegg eller to om KOHS på hest.no-bloggen min, når filmmanuset er levert!

fredag 28. september 2012

MITT LIV SOM NATTDYR

Under hele turnéuka har jeg denne gangen jobbet fortløpende med versjon IV av filmmanuset basert på Hestenes klan parallelt med skolebesøkene. Dvs skolebesøk om formiddagen, og skriving av manus ettermiddag, kveld og/eller natt.

Å begynne i en ende
Jeg fikk mange utrolig gode innspill fra regissøren på manusmøtet for halvannen uke siden, og har derfor kunnet bruke tiden fornuftig ved at jeg har jobbet meg gjennom absolutt alle notatene våre punkt for punkt. Det er heldigvis slik at regissøren og jeg er helt på linje i 95 prosent av tilfellene. De siste 5 prosentene, som blant annet handler om Amanda og Juls, er det eneste jeg er usikker på. Det volder meg en litt hodebry, men jeg har ingen stor uro her. Jeg tror det er snakk om små justeringer, som vil gjøre store utslag.

De to siste nettene har jeg vært i en modus jeg kjenner veldig godt igjen fra arbeidet med romanen, og den er utrolig frustrerende. Jeg får i og for seg gjort mye, og er supermotivert for å skrive, men teksten er ikke klar til å skrives og jeg må på et vis akseptere å vente på den. Dette skjedde ofte i arbeidet med Hestenes klan og er nok en av grunnene til at det tok meg 15 å fullføre den. Jeg har ofte tenkt at jeg brukte omtrent 13 år på å vente og to år på å skrive, og det er nok ikke så langt fra sannheten.

Teksten spiller
Lettelsen var derfor stor da jeg endelig bikket over i en ny modus i kveld. Den modusen der teksten skriver seg selv. Det kjennes litt som å ta diktat, fordi det oppleves som om teksten allerede har skrevet seg ferdig et eller annet sted - jeg aner ikke hvor. Bakerst i min egen bevissthet, ute i kosmos eller på det tredje stedet? Umulig å si. Men i dag falt utrolig mange av brikkene så vakkert på plass at jeg ikke kan annet enn lure på hvor de egentlig kommer fra.

Med forbehold om at en uke med lite søvn har svekket min vurderingsevne her (noe som ikke på noen måte er utenkelig), så pakker jeg sammen for kvelden med en utrolig god følelse.

Tiden vil vise om teksten tåler dagslys. I mellomtiden nyter jeg øyeblikket der jeg føler at jeg har skrevet noe genialt mens det er der - for slike øyeblikk er uhyre flyktige i denne bransjen...

Ambisjonen er å ha manus klar senest 22. oktober - og alt tyder på at det er innenfor rekkevidde.

I dag besøker jeg en ny skole, men tviler på at det blir noen blogg etter denne natten her. :)

torsdag 27. september 2012

JEG TENNER ET LYS

Når jeg er ute på turné liker jeg å ha uforskammet god tid, men siden jeg visste akkurat hvor dagens skole lå, og total kjøretid fra hotellet var en snau halvtime, la jeg inn 20 minutter i ekstra margin på de normale 20 minuttene jeg alltid legger til. Det viste seg å være for lite.

Den aktuelle skolen ligger ved en riksvei, men i dag var deler av veien stengt pga veiarbeid og trafikken ble omdirigert. I følge GPSen tapte vi ikke mye tid på det, men det skulle vise seg at denne beregningen var lite verdt. Brått var det nemlig full stopp i trafikken og da vi hadde stått slik i nærmere 15 minutter, uten at bilene hadde flyttet seg i det hele tatt, og det i tillegg fór en ambulanse forbi med blinkende blålys, var det rimelig åpenbart for enhver at det hadde skjedd en ulykke.

På en måte blir et skolebesøk helt underordnet når det for andre står om liv eller helse, men når det er en gjeng som sitter og venter på deg vil du nødig la dem vente lenger enn nødvendig.

Heldigvis var det en ulykke uten alvorlig personskade og det ble det etter hvert fart på trafikken. Jeg ringte skolen og forklarte situasjonen, deretter kjørte jeg så effektivt jeg kunne  og det gikk ganske radig.

Skolens to kulturverter sto klare da jeg ankom skolen 20 minutter for sent og de fikk meg raskt inn i riktig klasserom. Vi ble samtidig enige om hvordan vi skulle løse forsinkelsen. Det kloke hodet som hadde ansvaret for selve turnéplanen hadde heldigvis lagt inn 15 minutters pause mellom timene, så ved å droppe den første pausen og justere friminuttet litt var vi snart ajour igjen.

Jeg møtte totalt tre skoleklasser i dag (5.-7. klasse). Det som var spesielt på denne skolen var antallet skrivende elever i hver klasse. Jeg prøver alltid å spørre elevene om det er noen av dem som skriver, og her var det opptil flere skrivende elever på samtlige trinn. Så mange at det var litt påfallende, faktisk. Kjente jeg ble nysgjerrig på hvordan de legger opp norskundervisningen her...

Elevene var utrolig deltakende og kom med både innspill og spørsmål underveis. For en forfatter på turné er det en drømmesituasjon, selvfølgelig. Også her var det elever som heller ville lære mer om fortellingenes verden, enn å ta friminutt, og jeg må innrømme at jeg ikke er vond å be når jeg møter en slik entusiasme... :)

Kulturvertene, som forøvrig ordnet med forfriskninger og på alle måter gjorde en glimrende jobb, takket for besøket på vegne av skolen og ga meg et kubbelys i gave som jeg lovte å tenne mens jeg skrev på filmmanuset til Hestenes klan. Og som sagt, så gjort.


Takk for meg!
























onsdag 26. september 2012

SKOLEBESØK MED TWIST

I dag besøkte jeg en utrolig koselig grendeskole med under 50 elever - totalt på hele skolen. Tenker drøyt halvparten av dem var til stede på dagens foredrag, som dekket 4. - 7. trinn. Nok et møte med flinke kulturverter, som fikk meg til å følge meg svært velkommen. Kan vi by deg på noe? Kaffe, te? Andre ting? Trenger du hjelp med bæring av utstyr? De var også veldig drevne på small talk mens vi ventet på de øvrige elvene, og en av dem ga meg i den anledning et uvanlig kompliment som jeg kommer til å huske en stund: Er du virkelig 41 år? Jeg synes du ser ut som du er 20, jeg...". 

Elevene var en utrolig positiv, fokusert og engasjert gjeng som etter 45 minutter heller ville høre mer om fortellingenes dramaturgi enn å ta friminutt. Ikke verst!!

25 minutter på overtid var de fortsatt sultne på mer og det var nesten smertefullt å avslutte. Vi ble enige om at hvis vi var heldige ble det kanskje en ny tur til dem en annen gang. Fantastisk avslutning på dagen! Kulturvertene takket for besøket og sendt med meg en pose twist, som jeg lovte å ta hull på mens jeg skrev på filmmanuset til Hestenes klan i dag. Som sagt, så gjort:


I ettermiddag og kveld befinner jeg meg langt fra folk med to av hovedpersonene i Hestenes klan. Det er mørkt og kjølig, og skyene bygger seg opp i horisonten...

tirsdag 25. september 2012

VELKOMMEN HIT, FORFATTER!

I forkant av turnéstart har jeg lest mye om livet på landeveien, og jeg har ærlig talt vært forebredt på det meste. Tidlig i prosessen fikk jeg blant annet en kopi av Iben Sandemoses fornøyelige bok "Kommer dere ?", som fungerer som en slags overlevelses guide for forfattere i felten.

Jeg har blant annet lært hva man gjør hvis man blir introdusert med et helt annet navn enn sitt eget, eller får æren for åndsverk man ikke har skrevet. Jeg har også blitt drillet i hvordan man håndtere pinlige pauser på lærerværelset (hvis man i det hele tatt finner det) og hvordan man på en høflig måte kan kartlegge det hemmelige lageret av knekkebrød, så man holder blodsukkeret i gang også på dagens siste økt. Det finnes også diverse råd for hvordan man overlever møtet med skoleklasser der elevene sammenliknes med et mangehodet troll som åpenbart er på jakt etter noens blod.

Virkeligheten som har møtt meg på turné er heldigvis en helt annen:

Oversiktlige turnéplaner. Strømlinjeformet gjennomføring. Høflige elever som ønsker velkommen, rekker opp hånden, bidrar med spørsmål og takker pent for besøket er gjennomgående. Dagens besøk er et veldig godt eksempel. Med en velkomstkomité bestående av skolens kulturkontakt og en kjernestab på ikke mindre enn fire elver som alle bar røde t-skjorter med påskriften: Kulturvert.

Hva gjør så en kulturvert? En hel del, faktisk. Du vil kanskje ha litt lunsj før siste økt? spurte de blant annet mens vi gikk gjennom timeplanen for dagen. Ja, gjerne det, sa jeg, og tenkte ikke mer over saken før jeg kom til lærerværelset der alle satt med matpakka si, og fant dette fatet:

Legg til ferskt brød, tallerken, serviett, bestikk og duggfrisk karaffel med vann...






















De fire kulturvertene fulgte opp med å eskortere meg fra rom til rom og var på tilbudssiden når det gjaldt absolutt alt av praktiske ting. "Er det noe mer du trenger? Et bord å legg ting på, kanskje? Skal vi flytte noe av dette? Er du klar til å starte nå eller vil du vi skal vente litt med å slippe inn elevene?" Ærlig talt, unger! Hvordan i all verden!!?? Det er ikke det at jeg ikke skjønner at dere kan klare å gjøre en slik jobb, jeg er bare så imponert over måten dere gjør den på. Dere besitter de samme egenskapene vi ser etter når vi ansetter voksne... og dere kunne fungert som perfekte produksjonsassistenter på en filminnspilling når som helst! :)

mandag 24. september 2012

MIN FØRSTE SKOLETURNÉ

Jeg er blant de heldige som har en jobb (vel, egentlig to) som jeg elsker! Jeg har et bein i filmbransjen og et i forfatterskapet og føler meg heldig som gleder meg til å gå på jobb hver dag.

Å reise på skoleturné er en tredje jobb, men det kjennes ikke egentlig ut som en jobb, det kjennes mer ut som et privilegium. Når jeg reiser rundt på skolene er jeg jo blitt bedt om å snakke om noe jeg virkelig brenner for: Fortellingenes magi.

Nå er jeg inne i uke nummer to av skoleturneen. Utrolig inspirerende og morsomt, ikke minst fordi elevene selv er så aktive! I en av klassene var det faktisk to elever som hadde slått seg sammen for å skrive en krim selv også! Imponerende! Tommelen opp!

Hadde to opplegg i dag på mellomtrinnet og for en artig gjeng jeg møtte! Vi har snakket oss gjennom fortellingenes ulike formater og da vi snakket om vandrehistorier og hoax dukket begrepet "Slender" opp igjen. Dette er en skikkelse som mange av elevene jeg møter har et forhold til, så nå har jeg måttet sette meg inn i hva det dreier seg om. Det er én av av de mange tingene jeg liker  med skoleturneer: At det ikke bare er jeg som har noe å fortelle (selv om jeg selvfølgelig forteller en hel del...), men at elevene selv bringer ting til torget som kanskje er nye for meg også. Mer om dette om litt.

På dagens skole var det forresten ei jente som hadde blitt kåret til Årets forfatter av bokbussen dette året og fått prisen overrakt på en en litteraturfestival i hjemfylket sitt. Gildt! Gratulerer igjen! Jeg krysser fingerene for at lærerne dine hjelper deg med å ta vare på talentet ditt!

Takk for gaven, Eli!
Tilbake til "Slender", som viser seg å være et spill utviklet så sent som juni 2012 av Parsec Productions, basert på en karakter som trolig ble skapt av Victor Surge (på et av forumene knyttet til siden "Something awful" i 2009). Den orignale karakteren ble bare kalt for "Slender Man/Slenderman". "Slender" er ikke et eksempel på en klassisk vandrehistorie, men en såkalt fakelore (et "falskt folkeminne"), altså en folkloristisk fortelling som ikke er autentisk/opprinnelig, men utgir seg for å være det. Det finnes et klipp på YT som gir en innføring i hvordan spillet fungerer her.

Ok, nå skal det skrives filmmanus!

tirsdag 18. september 2012

FRA BOK TIL FILM 6: MANUSMØTE MED REGI!

I går, mandag 17. september, hadde vi det første manusmøtet med produsent, regissør og manusforfatter tilstede. En milepæl i arbeidet med manus, som jeg har gledet meg til siden vi startet arbeidet med adaptasjonen av Hestenes klan for to år siden.

Det er slutt på arbeidshypotesene nå. I møte med regi er det alvor, og det er nå vi virkelig tar tak i hvordan den filmatiske fortellingen skal forløses. Det ble et utrolig inspirerende møte på alle måter. Regissøren er begeistret for manus, men er samtidig full av gode forslag til hvordan vi kan stramme til skruen enda noen hakk. Det liker jeg! Det er et overordnet mål for oss å få manuset så stramt som overhodet mulig i denne runden. Det er i denne omskrivingen de siste restene av den litterære teksten  vaskes bort.






















Igjen er det karakteren til Wilhelm Fivel som volder oss litt hodebry, men med de justeringene vi gjør etter dette møtet tror jeg det blir en fantastisk karakter. Alle de øvrige karakterene har blitt veldig fine. Selve strukturen trenger vi heller ikke å rokke mye på. Det er egentlig en luksussituasjon for meg som manusforfatter, at alt allerede ligger i manus og det handler mer om justeringer enn om omskrivinger.

Med både høstferie og skoleturneer forut har jeg estimert at jeg trenger ca. fire uker på å fullføre neste versjon av manus ved siden av jobb, men jeg har virkelig fått los nå, så jeg kan komme til å levere før deadline som ble satt til mandag 22. oktober.

Det at det at vi har fått en regissør med på laget øker muligheten for en fremtidig filmatisering, så selv om det er nok av utfordringer som fortsatt ligger foran oss er vi nå i ferd med å støpe et solid fundament vi kan bygge videre på. En mulig innspilling i 2013 er et svært ambisiøst mål, men det er ikke urealistisk der vi er i prosessen nå.

Det skal sies (igjen) at filmbransjen er en bransje der få ting er sikre og enda færre ting kan tas for gitt. Men dette er forbehold vi alltid må ta. Jobben vår er også å forholde oss til status her og nå, og akkurat nå smaker det faktisk av fugl... Jeg gjorde de første justeringene i manus tidligere i kveld og det ser ut til at denne runden vil kunne gi manus et nytt løft. Skulle gjerne sett at døgnet hatt flere timer, det er det eneste...

fredag 14. september 2012

OPPLESNING SØNDAG 16.09!

Denne helgen blir det opplesning fra Hestenes klan i forbindelse med Historisk museums utstilling HORSEPOWER. Museet stiller med omvisning fra kl. 12.00, og jeg leser fra kl. 13.00. Velkommen! Les mer om øvrige arrangementer rundt utstillingen på hest.no.



torsdag 13. september 2012

RESEARCH-TUR TIL ISLAND (11.-14. september)

Etter at jeg fikk et betydelig reisestipend i mars har jeg lett etter riktig tidspunkt å reise til Island i forbindelse med research på min nye roman. Dette tidspunktet viste seg å være 11.-14. september og jeg befinner meg nå i Eskifjordur, et sted flere av mine lesere vil kjenne godt fra før. Mulig det blir en tur til før jul. Jeg er halt avhengig av å tilpasse eventuelle reiser i forhold til årets skoleturneer.

Island er et fantastisk land, og det er noe helt eget å se islandshestene der de hører hjemme. Jeg har truffet mye bra hestefolk på turen, og skal treffe enda noen til før jeg setter kursen hjemover.

Har ikke tatt meg tid til å ri foreløpig, men har virkelig fått på plass viktige biter i forbindelse med min nye roman. Har ambisjoner om å rekke høstlisten 2013, men det står og faller på flere ting, ikke minst om Hestenes klan blir filmatisert neste år eller ikke. Mer om dette senere!
Her er noen stemningsbilder fra turen så langt:











søndag 9. september 2012

REGISSØR PÅ PLASS!

Etter et både interessant og nyttig møte med vår potensielle regissør mandag 3. september fikk vi i kveld tilbakemeldingen vi hadde ventet og håpet på: Det ble ja!

Jeg skal til Island for å gjøre research i forbindelse med min nye roman den kommende uken, men vi har avtalt å gjennomføre det første manusmøtet mandag 21. september. Det blir manuskriptets første møte med en filmarbeider som ikke har lest romanen, så det blir utrolig spennende å se hvordan vi ligger an! Det er i ukene og månedene som ligger foran oss nå det vil bli  klart om vi kan gå i opptak sommeren 2013 eller ikke. Det er fortsatt mye som må falle på plass, but my heart is beating like jungle drum...


fredag 7. september 2012

SKOLETURNE 2012/13

Dette skoleåret skal jeg på turné med Hestenes klan i til sammen ti uker. Det blir første gang jeg drar på skoleturné i såpass stor skala og jeg kommer til å besøke ulike fylker og treffe godt over tusen ungdommer på mellomtrinnet, ungdomstrinnet og vgs.


Jeg har tre ulike opplegg jeg skal presentere. Noen steder skal jeg snakke om romanen Hestenes klan og forfatterskapet. Jeg har også flere skoler der jeg skal presentere et opplegg jeg har kalt en fortelling om fortellinger, der jeg snakker om fortellingenes ulike formater og hva som kjennetegner dem. Dessuten har jeg et opplegg der jeg snakker om adaptasjon (når bok blir film), og det passer jo glimrende når jeg er midt i en slik prosess med Hestenes klan. Knyttet til alle disse oppleggene snakker jeg også med elevene hvordan de selv kan gå frem for å skrive egne tekster.

Alle temaene jeg skal snakke om er ting jeg virkelig brenner for og jeg føler meg utrolig(!) heldig som får mulighet til å snakke om disse tingene med flere grupper med ungdommer gjennom hele skoleåret 2012/13. Jeg gleder meg!

mandag 3. september 2012

JAKTEN PÅ REGISSØR!

Etter en vel overstått sommerferie og en vellykket lansering av Kon-Tiki, har jakten på en regissør til filmen basert på Hestenes klan stått høyt oppe på listen til Neofilm. Produsenten Aage Aaberge og jeg satte allerede for to år siden opp en liste over aktuelle regissører, og da vi fant fram listen igjen var det særlig ett navn som utmerket seg ut for oss begge. Denne regissøren har vi invitert på et uforpliktende møte senere i dag. Spent!

Blir det innspilling på Island i 2013, tro?

tirsdag 19. juni 2012

Fra bok til film 5: Gjennomgang av versjon III

Produsent Aage Aaberge og jeg hadde vårt tredje manusmøte torsdag 31. mai og det møtet skilte seg vesentlig fra de to foregående. Behovet for den dype analysen, og den nitidige gjennomgangen, var erstattet av en erkjennelse av at arbeidshypotesen vi hadde sist har vist seg å holde vann. Vi hadde en rask gjennomgang, som ledet til ett eneste gjenstående spørsmål. Det er langt fra første gang vi har vært innom dette spørsmålet, men det er et spørsmål manus besvare:

Hva er det som driver Wilhelm Fivel? 


Jeg gikk ut av møtet med et løfte om at jeg skulle se på en håndfull scener og komme tilbake med en justert versjon. Denne justerte versjonen leverte jeg forrige uke og konklusjonen var klar i går: Dette er et manus som kan vises fram og diskuteres med potensielle samarbeidspartnere. Det vil si at vi nå leter etter regissør. Halleluja!

Med en regissør på laget tar vi et viktig steg på veien mot filmatisering, og det får ikke minst mye å si for meg som manusforfatter, ettersom det innebærer en etablering av det såkalte triangelsamarbeidet (produsent, regissør og manusforfatter). Dette gir en helt annen dynamikk i det videre arbeidet. For selv om både produsenten og jeg er veldig fornøyd med manus slik det står er det garantert ikke snakk om noen endelig versjon...



Tålmodighet er en dyd
Det er ikke fritt for at jeg tenker tilbake på prosessen det har vært å komme hit, og hvor mange ganger denne historien er bearbeidet pr dato. Fra originalt bokmanus på rundt 800 sider, til en roman på 450 sider. Og fra en roman på 450 sider til et filmmanus på 90 sider. Blir historien mindre og mindre? Nei, egentlig ikke. Jeg opplever at den blir større.

Når man ønsker å filmatisere en bok må man, som jeg har vært inne på før, ta mange (ubehagelige) valg og hver gang man velger noe, er det også noe som velges bort. Det er på mange måter en hemsko å være bokas forfatter i denne fasen, fordi man kan risikere at man er for nær stoffet til å klare å håndtere filmfortellingen profesjonelt. For mitt vedkommende har det meste av tiden de siste to årene gått med til å skape en avstand til den originale teksten. En avstand som er like smertefull som den er nødvendig. 


Da jeg debuterte med Hestenes klan kunne jeg den nesten utenat. Nå klarer jeg knapt å finne frem utdrag jeg leter etter. Det er en høy pris å betale, men samtidig er det et enkelt valg dersom målet er å legge grunnlaget for en god film. 
Det handler om å fortelle den samme historien som leseren husker fra boka, men dersom man er tro mot filmformatet vil man ofte måtte fortelle den på en helt annen måte. Og der er vi nå. Jeg tror en film som bygger på det manuset som foreligger nå ville by på overraskende vendinger, også for de som kjenner boka. Samtidig er den tro mot kjernen i den originale fortellingen og jeg står så absolutt inne for den på alle nivåer.

Jeg merker at jeg brenner etter å komme i gang med neste fase allerede, for i denne fasen får både prosjektet og jeg glede av det som kanskje er min sterkeste side som forfatter: Jeg går ikke lei av redigering og omskriving. Tvert imot: Jeg elsker det. Det som fascinerer meg mest med å jobbe med manus, og som gjør at jeg elsker å jobbe med tekst, er at de samme fysiske lovene som gjelder i livet, gjelder i teksten: Alt henger sammen. Dersom du forrykker balansen et sted, gir det seg alltid utslag på et eller flere andre steder. 

Etter å ha levd tett med Amanda og Wilhelm Fivel, Ylva, Torgeir, Tone og Juls i mange år, er jeg fortsatt like fascinert av dem. Og like glad i dem. Det er fortsatt et eventyr å kunne fordype seg i dette universet for min del.
Det å finne en regissør som ser de samme kvalitetene og kan være en del av den samme visjonen er helt klart den store drømmen. Og det er lenge siden vi gjorde oss noen tanker om hvem det kunne være. Jeg regner med at vi gjør et fremstøt rett før eller rett etter sommerferien. Kanskje vet vi mer allerede i august/september? Tide vil vise...

To be continued -

lørdag 16. juni 2012

Noen lærere glemmer du aldri...


Da jeg gikk ut av ungdomsskolen fikk jeg med meg noe fra min gamle norsklærer som ingen har kunnet ta fram meg siden: Troen på at jeg en dag kom til å skrive ikke bare en, men kanskje også flere bøker. Jeg kan ikke få understreket sterkt nok hvor mye det var verdt. Min norsklærer Svein Bøhn, som de mer oppmerksomme leserne av Hestenes klan kanskje vil huske som læreren til Amanda Fivel, er nemlig - i likhet med de fleste andre karakterene i romanen - ikke fiktiv. Og han spiller den samme rollen som mentor og katalysator i Amanda Fivels liv, som han gjorde i mitt. 

Da romanen var ferdig var jeg veldig klar på at jeg ønsket å ære den inspirasjonen Svein hadde gitt meg ved å invitere ham inn i det litterære prosjektet under fullt navn. Det var imidlertid en stor utfordring ved å hedre innsatsen hans på denne måten. Jeg visste jo ikke den gangen at boken ville få god mottakelse. Ei heller at den ville bli en bestselger. Og jeg tenkte at det ikke var mye ære å hente dersom boken fikk lunken mottakelse eller til og med slakt... 

I dag er jeg glad jeg tok sjansen. 

Og når jeg nå ser tilbake på hvor stor kraft Svein har hatt i livet mitt, er det ikke fritt for at jeg filosoferer litt rundt hva læreryrket innebærer av ansvar - på godt og vondt. 

I mitt tilfelle ble forskjellen på gode og ikke fullt så gode lærekrefter smertefullt tydelig, dessverre. Det siste året på ungdomsskolen med Svein Bøhn fikk jeg oppleve hva det vil si å ha en lærer som ikke var redd for å utfordre og heie samtidig. Jeg fikk troen på min egen stemme og begynte å utforske mitt språklige uttrykk. Jeg begynte å eksperimentere med tekstene og jeg begynte å ta sjanser. Det var Svein som åpnet den magiske døren til dette landskapet for meg. 

Så begynte jeg på videregående. Der fikk jeg en ny norsklærer, og da smalt den magiske døra raskt igjen. Jeg er ikke er uenig i at kravene på videregående både er og skal være annerledes enn kravene på ungdomsskolen, men jeg stiller spørsmålstegn ved hvor det ble av rommet for å skape noe som er en ens eget? Det var smertefullt å erfare hvordan det jeg hadde oppdaget og gjort meg kjent med året før, nå ble revet ut av hendene mine og kastet til side som om det var uten verdi. Alt handlet alltid om det som ikke fungerte. Det handlet om "drøftelse" og kjentes mer enn noe annet som en manisk karusell som bare surret rundt de samme temaene uten noen gang å komme videre.

Etter et par måneder med dette regimet var alle ønsker om å skrive borte, og da jeg gikk ut av vgs tre år senere sluttet jeg helt å skrive i mange år. Ikke fordi jeg hadde mistet troen på at jeg var en forfatterspire, men fordi jeg hadde gått i frø for å overleve. Det var ingen ord som lot seg hente fram lenger. Ingen temperatur. Ingen inspirasjon. Ingen lyst eller vilje til å uttrykke noe som helst. Alt var borte.

Det kostet tid og krefter å ta det tilbake, og det var blant annet ved å bla i det gamle vitnesbyrdet fra Svein Bøhn jeg ble minnet om at det faktisk fantes én der ute som en gang hadde sett noe han mente var "av virkelig litterær verdi". Jeg valgte å tenke at han kanskje hadde rett. 

tirsdag 22. mai 2012

BOK BLIR FILM 4: Om manusversjon III

Da er omsider versjon III av filmmanuset basert på Hestenes klan fullført, og det på selve nasjonaldagen, dvs. egentlig litt etter midnatt mens russen festet som best. Selve skriveprosessen strakk seg denne gangen over knappe seks dager, men de seks dagene var det virkelig en kamp å presse ut av kalenderen. Det var flere ulike faktorer, både profesjonelt og privat, som spilte inn. Jeg har blant annet vært ute i felten og snakket om boka i tre ulike fylker siden sist, noe som krever mye fokus, tid og forberedelse, ikke minst for en som liker å gjøre ting ordentlig. Legg til en travel periode i filmbransjen og en ubeleilig sykmelding, så går ukene fort. Resultatet var uansett at manus ble liggende urørt i nesten to måneder, men heldigvis er ingenting så galt at det ikke er godt for noe...

Bokturné
Reisen med boka i mars var veldig inspirerende og jeg hadde stor glede av alle arrangementene jeg deltok på (se innlegg under). Jeg må huske å sende en takk til han som inviterte meg til Ordtak11, for det var på bakgrunn av opplesningen der i fjor jeg fikk alle disse invitasjonene i år. Neste skoleår håper jeg at jeg får mulighet til å reise på skoleturné, enten med Hestenes klan eller med ett at de andre oppleggene jeg har utarbeidet for DKS. Det hadde vært utrolig moro!

Versjon III. Omsider!
Så til saken
Det fine med å holde seg borte fra en tekst en periode er at blikket blir vesentlig skjerpet. Det er, som tidligere nevnt, lettere å vurdere teksten profesjonelt når man har litt avstand til den. Og kanskje er det nettopp den nevnte avstanden til teksten vi har å takke for at manus omsider har krøpet ned til den magiske grensen på 90 sider? Hvem skulle trodd det med 447 bokssider å ta av?
Versjon III er altså ni sider kortere enn versjon II, og det uten at jeg føler at jeg har mistet noe som er verdt å sørge over. De vanskelige valgene ble som kjent gjort i arbeidet med de to foregående versjonene. I denne versjonen har det handlet mest om omskrivinger, som alle har som mål å sørge for at historien blir mer effektivt fortalt.

Jeg har ikke fått noen tilbakemelding fra produsenten ennå, og det er som alltid spennende. Aage har vært i Cannes med Kon-Tiki de siste dagene, men han fikk manus i hånden i går. Jeg skal melde inn her eller på Facebook med en gang jeg vet mer om hvordan vi ligger an med denne versjonen.
Make my day... 

I forbindelse med de tidligere innleggene om filmprosjektet har jeg fått utrolig mange morsomme tilbakemeldinger og innspill fra lesere som åpenbart må ha studert bruddstykkene av avbildede manustekster nøye. Det er på bakgrunn av dette engasjementet jeg har bestemt meg for å gi dere en ordentlig smaksprøve denne gangen. Her er to løsrevne sider fra versjon III i sin helhet. Så kan dere jo sammenlikne dem med det som står i boka:

Hentet fra kapittelet Mandag (89 dager igjen).
Side 27-29 i boka.
Som dere ser av oppsettet er det veldig få ord på en manusside sammenliknet med en bokside, og filmmanuset følger dessuten et standardoppsett med visse regler. Hver scene innledes av en heading (overskrift) som forteller oss det viktigste vi trenger å vite når manus skal filmatiseres. Om vi er ute (EXT) eller inne (INT), hvor vi er (f.eks STALLEN) og hvilken tid på døgnet scenen skal spilles inn (f.eks MORGEN). Alle replikker rykkes alltid inn og sentreres, og navnet på karakteren som sier replikken står over med store bokstaver.

Hentet fra kapittelet Søndag (41 dager igjen). 
Side 200-203 i boka.
I dette utdraget bruker jeg også det vi for kort kaller "parentheticals". Det vil si en parentes som er ment som informasjon til skuespilleren, og altså ikke skal sies høyt. Det hender det er vesentlig å påpeke hvem det snakkes til, fordi tonefall og mening alltid vil styres av hvem som snakker sammen. Det hender også vi trenger å skrive ting som (på gråten), (utålmodig) el. for å vise skuespilleren hvordan karakteren har det inni seg akkurat nå. Bruken av parentheticals kan i noen tilfeller også hindre at teksten blir så åpen for tolkning at det går over i gjetting. Når det er sagt er det viktig at man er forsiktig med å bruke parentheticals med mindre det er sentralt for handlingen. Et eksempel på en parenthetical som ville vært helt overflødig ville være om jeg f.eks skrev (foraktelig) over Ylvas replikk "Trening uten mening. Arman aner ikke hva han driver med". Hvis regissøren og jenta som spiller Ylva ennå ikke har skjønt hvor Ylva står 40 sider ut i fortellingen er det manuset det er noe galt med...

To be continued -

onsdag 11. april 2012

KULTURTAPAS 2012

Tirsdag 27. mars var jeg invitert til et årlig arrangement i Grimstad som heter Kulturtapas, men måtte melde avbud i tolvte time. Før denne våren tror jeg at jeg må mer enn 15 år tilbake i tid for å finne et jobbrelatert oppdrag jeg har måttet takke nei til på grunn av sykdom, om det i det hele tatt har skjedd før... Det var uansett utrolig sørgelig å gå slipp av arrangementet.

Heldigvis lever vi i en tid der det er mulig å skape et slags nærvær, også ved fravær. Måten vi løste det var ved at en velvillig sjel i Grimstad fortalte fra boka (dramatisk lesing). I tillegg fikk jeg sendt ned en filmsnutt på 12 minutter der jeg snakket om boken og forfatterskapet, slik jeg egentlig skulle gjort i sanntid. Det var virkelig en plan B, for det er stor forskjell på å snakke til ungdom og å snakke med dem! Men jeg er glad for vi fant en løsning som fungerte for begge parter - tross alt.


onsdag 28. mars 2012

TILDELT KUNSTNERSTIPEND 2012

I forbindelse med arbeidet med mine to nye bøker søkte jeg om midler fra Statens Kunstnerstipend for 2012, og denne uken fikk jeg bekreftet at jeg fikk det! Fantastisk! 

Årene det tok å skrive Hestenes klan har nok, rundt regnet, kostet meg mellom 500-700.000 i tapt arbeidsinntekt og research. Dermed kan man trygt si at jeg fortsatt er i minus når jeg nå har gitt meg i kast med ikke mindre enn to nye bokprosjekter (som jeg skriver parallelt med filmmanuset basert på Hestenes klan). Det sier seg selv at tildelingen av dette stipendet er av virkelig stor betydning for meg nå.

Med dette stipendet får jeg ikke bare foretatt viktige (til dels omfattende) reiser for å sjekke kildene som ligger til grunn for mine to neste bøker (som begge på ulike måter er knyttet opp mot Hestenes klan). Jeg får også dekket en egen laptop, så jeg slipper å bruke den som egentlig tilhører jobben, med det fører med seg av utfordringer med tanke på sikkerhet, backup, lisensiert programvare mv.

Hvis noen akkurat i dette øyeblikket hadde stilt meg det kleineste spørsmålet sportsjournalistikken har å by på, nemlig "Hva føler du nå?" er svaret åpenbart: "Jeg føler meg som en griseheldig, veldig lettet og utrolig takknemlig forfatter!" :)

fredag 23. mars 2012

KULTURSLEPP LILLEHAMMER 2012

22. og 23. mars var jeg invitert til Kulturslepp på Lillehammer av Oppland fylkeskommune for å presentere to produksjoner rettet mot hhv ungdomskole og vgs, begge med utgangspunkt i Hestenes klan. Kulturslepp er et arrangement rettet mot kulturkontaktene som jobber med Den kulturelle skolesekken og formålet er å presentere programmet for neste skoleårs kulturmeny. Arrangementet var lagt til festsalen i Kulturhuset Banken og til Maihaugen. Det var utrolig moro å få delta med disse to produksjonene:














For ungdomsskolen: "En fortelling om fortellinger" 
Fortellingen har mange sjangere og har spilt en viktig rolle i menneskenes historie. Noen ganger er fortellinger livreddende. Men hvor hvor godt kjenner vi fortellingens ulike sjangere og deres funksjon? Bli med på en reise fra den gangen fortellinger var noe vi delte rundt bålet, og opp til nåtid, der fortellinger blant annet er noe vi binder inn mellom to permer og kaller bøker.

For vgs: "Tekst blir bok blir film"
Er det sant at det å skrive er å skape noe ut av ingenting? Svaret er nei. Det finnes tre steder alle fortellinger hentes fra. Så hvordan skaper man en bok på blanke ark? Hvordan skaper man en spillefilm av en tettskrevet bok? Og hvorfor fremstår mange tekster som et dårlig oppsatt telt som henger og slenger i vinden? Velkommen til en innføring i tekstproduksjon.

Faksimile fra Kulturmenyens presentasjon.

mandag 5. mars 2012

BOK BLIR FILM 3: Gjennomgang av versjon II

I dag hadde produsent Aage Aaberge og jeg en gjennomgang av versjon II av filmmanuset. Vi hadde satt av god tid til å gå gjennom hele manus side for side, og underveis diskuterte vi Aages merknader og innspill, samt mine kommentarer og spørsmål.

På slike manusmøter holder vi gjerne et ganske ensidig fokus på alt i manus som ikke fungerer, som jo er det som er mest relevant å snakke om når målet er at manus skal bli bedremen Aage innledet også denne gangen med å påpeke at det er veldig mye i manus som er bra.  Oppmuntrende og veldig godt å høre når det ligger så uendelig mye arbeid bak...

Det skal sies at Aage er en meget habil og erfaren leser, og også denne gangen hadde han flere sylskarpe innspill som i sum kan komme til å gi manus et betydelig løft. Han hadde også en del strykningsforslag av det gode slaget. Det vil si forslag som strammer opp historien uten at noe essensielt går tapt. De fleste forfattere når, på et eller annet tidspunkt i skriveprosessen, et punkt der de innbiller seg at de har skåret inn til beinet og at det ikke er mer som kan tas ut uten at alt rakner. Jeg var der med denne versjonen, og da er det alltid godt å få nye og skarpe øyne på teksten og bli utfordret på om det er sant.

Det eldste trikset i boka er å stryke scenene bakfra. Ofte har man fått sagt det viktigste tidlig i scenen, og ved å kutte de siste replikkene skapes både undertekst og nerve. Likevel er det ikke alltid man tenker den tanken når man er forfatter, ganske enkelt fordi forfatterens jobb er å være i teksten - mens dette grepet naturlig nok forutsetter at man er utenfor.


Med strykningsforslagene jeg har notert meg etter dette møtet, tipper jeg at jeg kan ta manus ned ytterligere fem sider (løst anslått) i versjon III. Jeg tror også jeg har løst problemstillingen med hovedpersonens far (Wilhelm Fivel), som jeg har tatt flere runder på tidligere. Det kommer til å fordre omskriving av flere scener, men jeg håper og tror jeg klarer å lande denne karakteren nå.

Skulle jeg gjette ville jeg anta at arbeidet med versjon III vil ta meg ca. åtte arbeidsdager, med mindre det dukker opp uforutsette problemstillinger underveis. Stoffet er så modent og klart som det kan få blitt nå, og da er selve jobben på mange måter enkel. Det som gjør det vanskelig å beregne tiden eksakt er at jeg ikke skriver på fulltid, og dermed må sjonglere skrivingen opp mot både jobb og de kommende ukenes forfatterbesøk i Lillehammer og Grimstad.

Som en liten kuriositet vil jeg avslutningsvis nevne at vi med versjon III har bestemt oss for å gå tilbake til den originale tittelen Hestenes klan etter å ha hatt en helt annen arbeidstittel det siste året. Det er jeg veldig glad for, selv om det er fortsatt er for tidlig å si hva vi ender opp med til slutt....

torsdag 23. februar 2012

BOKBLINK FOR UNGDOM 2012

Den 22. og 23. februar var jeg invitert til hhv Aust-Agder og Vest-Agder for å presentere Hestenes klan på et arrangement som heter Bokblink for ungdom. Målgruppen er primært voksne som ønsker å holde seg oppdatert på ungdomslitteratur, typisk bibliotekarer, men også andre litteraturinteresserte var velkomne.

Det var fire andre medvirkende fra fylkesbiblioteket i Buskerud, Kristiansand Folkebibliotek og Aust-Agder bibliotek- og kulturformidling. Jeg var den eneste forfatteren.

Den første dagen var vi på Arendal kulturhus og dagen etter gikk turen til Søgne gamle prestegård (som var litt av et sted!). På hvert av disse arrangementene er jeg blitt fortalt at det ble presentert rundt 30 ungdomsbøker.

Foto: Stina Arstad
Tanken med å invitere med en forfatter på slike arrangementer handler om at publikum også skal få mulighet til å høre om prosessen bak bøkene. Det var det jeg ble bedt om å snakke om. Arbeidet med boka og hva som inspirerte meg i prosessen. Jeg hadde en halv time til rådighet, og det er et format jeg ikke har forsøkt før, så jeg gjorde noen justeringer etter den første presentasjonen. En halvtime er både mye og lite tid, når man skal snakke om et forfatterskap. For selv om jeg bare har gitt ut én bok, har jeg skrevet siden jeg var 15.

Jeg valgte å innlede med å presentere boka kort og lese litt fra den, så de om ikke kjente den fra før skulle få noen kroker å henge ting på. Så innledet jeg en oppsummeringen av arbeidet med romanen.

Det er jo mye å si om prosessen som ligger bak Hestenes klan, i og med at arbeidet med prosjektet strekker seg over 15 år, men jeg fikk gitt noen viktige stikkord på hvordan jeg gikk fram for å skrive boka, hvorfor den ble såpass selvbiografisk og hvordan jeg har valgt å håndtere at mange av karakterene bygger på reelle personer.

Samtidig fikk jeg også sagt litt om leserne av boka, som befinner seg i spennet jente 8 - mann 75. Det er ikke så mange bøker som favner så bredt, men de som gjør det utsier ofte noe universelt og eksistensielt om det å være et menneske. Hestenes klan er ikke en bok om å bli voksen (noe hvem som helst kan bli uten særlig egeninnsats). Det er en bok om å bli den man er ment å være, og det er noe helt annet. Dette er nok også grunnen til at romanen oppfattes som like relevant i livets vår som i livets vinter.

søndag 19. februar 2012

Fra bok til film 2: Om manusversjon II

I dag har jeg levert fra meg versjon II av filmmanuset basert på Hestenes klan. Den opprinnelige planen var å ha dette klart rundt juletider, men i og med at jeg er medprodusent på den neste barnefilmen vi lager, er det ikke alltid så lett å holde seg innenfor en 40 % stilling. Men nå er jeg omsider i mål, og i versjon II har jeg tatt manus ned fra 112 til 99 sider. Kjernen i historien er den samme, men jeg forteller den på en helt annen måte enn i boka. Det er jeg nødt til for å få alt til å gå opp.

I denne manusversjonen har jeg lagt inn helt nye scener som ikke finnes i boka, enten for å bygge bro mellom eksisterende sekvenser eller for å fortelle det som skal fortelles mer effektivt. Samtidig har enda flere subplot - og isolert sett fine scener - blitt tatt ut i sin helhet. Trolig vil produsenten ønske en reduksjon i sideantall, men dersom jeg skal kutte flere sekvenser nå håper jeg dette er grep vi kan ta i samråd med regissøren, ikke minst fordi en slik omskrivning vil forutsette at vi tar valg som blir veldig gjennomgripende for prosjektet. I et forsøk på å unngå å måtte gå ytterligere ned i sidetall har jeg blant annet tatt ut en del sekvenser som vil være kostbare å realisere, i håp om at det kan bidra til å holde oss innenfor budsjettet.

Dette er utskrift av første gjennomskriving. Det er alltid
lettere å gjøre rettelser og strykninger på papir...

I denne runden har jeg også latt meg inspirere av konkrete personer i arbeidet med manus. Det gjelder særlig Amanda og Wilhelm Fivel. Her har jeg funnet to konkrete navn og har hatt bildene av dem for hånden mens jeg har jobbet med manus. Det er til stor hjelp i skriveprosessen, selv om regissøren kanskje lander på helt andre navn i disse rollene.

Når det gjelder Wilhelm Fivel kan jeg bare tenke meg én eneste skuespiller som kan bære denne rollen med troverdighet. Han er en godt etablert skuespiller som mange nok ikke ville tenke på som aktuell for denne rollen i utgangspunktet, men jeg mener han ville være helt perfekt, selv om han er noe yngre enn Wilhelm Fivel er i utgangspunktet. For meg er det avgjørende at vi finner en skuespiller som er i stand til å tilføre karakteren både hardhet og sårbarhet på samme tid. Dette spennet er det ikke mange skuespillere som har, men det må til dersom karakteren skal fremstå som empatisk.

Når det gjelder Amanda har jeg, som en del av dere allerede vet, reist en del rundt på stevner i fjorårets sesong og lett etter mulige kandidater. Jeg har også fulgt opp en del tips jeg har fått via Facebook og blogger. Dessuten har jeg fått en del bilder og linker tilsendt pr mail fra hestejenter som ønsker seg rollen. Jeg er selvfølgelig veldig opptatt av at jenta som spiller Amanda kan ri. Det verste jeg vet er hestefilmer der hovedpersonen knapt klarer å holde seg i salen, og her er det, mind you, også scener der hesten skal ris uten sal. Og uten hodelag, for den saks skyld...

Uansett, blant alle disse jentene har jeg funnet ei jente som er veldig lik den Amanda Fivel jeg hadde i tankene da jeg skrev boken, som kan ri og som jeg tror kunne passet perfekt. Alder er en utfordring her, selvfølgelig. For alt jeg vet er hun for gammel når vi kommer så langt som til å produsere filmen... Og igjen, dette er en beslutning som ligger hos regissøren. Men jeg kommer til å spille inn både navnet hennes og andre jeg opplever som potensielle kandidater til regissøren når vi kommer så langt.

Jeg har også justert noen av karakterene i alder av ulike grunner. Dessuten har jeg måttet utvide Anjas karakter for å få frem en del av den indre monologen fra boken. På film er Amanda avhengig av å ha noen hun kan prate med, og dermed kommer vi til å trenge en jente (gjerne rytter) i denne rollen også.

Det er i grunnen ungdomskarakterene det knytter seg mest spenning til, fordi vi må belage oss på amatører med varierende grad av erfaring her. I tillegg til Amanda og Anja, trenger vi selvfølgelig en gutt i rollen som Juls, og tre jenter til å spille stallvenninnene Sara, Karoline og Susanne. Jeg har dessuten skrevet inn 8 statister, som alle er islandshestryttere, og som ideelt sett stiller med egne hester for å ri kvadriljen i åpningen... Og så leter vi trolig etter en islandsk jente i rollen som Ylva.

Men før vi kommer så langt må jeg ha en gjennomgang av versjon II med produsenten og finne ut hvor landet ligger. Spennende saker!

onsdag 1. februar 2012

Tromsungdom leser - Tromsø

I dag var jeg i Tromsø for å snakke om møtepunktet mellom litteratur og sosiale medier - og fikk også muligheten til å si noe om hvilke muligheter og trender som preger dette møtepunktet akkurat nå. Jeg brukte Hestenes klan som case for å si noe om hvilke erfaringer vi har høstet gjennom å bruke sosiale medier som kommunikasjonsplattform, og belyste også hvilke feller man kan gå i ved bruk av sosiale medier hvis man ikke vet hva man driver med. Tromsungdom leser er et årlig arrangement i regi av Kultur i Troms, som i første rekke retter seg mot bibliotekarer og lærere. Det var et veldig bra arrangement som det var svært interessant å få være med på!

HK-tatovering på underarmen til Trond Erik Dalbu.
Tatoo-kunstner: Pablo Dellic, Lillehammer.
Jeg er opptatt av ungdoms forhold til lesing generelt, og deres forhold til Hestenes klan spesielt. For meg handler sosiale medier mye om den gaven det er å komme i kontakt med lesere i alle aldre - en kontakt som har vist seg inspirerende og berikende på veldig mange nivåer. Jeg liker å lese lesernes egne refleksjoner rundt handlingen i boka og hvilke spørsmål tematikken avstedkommer. Jeg liker å se hvordan de tar elementer fra bokas univers i bruk og gjør dem til sine egne i form av ulike kunstneriske uttrykk som tatoveringer, smykker, tegninger, fotografier, videoer, mv. Jeg synes også det er svært interessant å høre hvordan de tenker om hester og ridning - og livet. På sosiale medier er ikke folk redde for å bli personlige hvis de har noe på hjertet, noe som helt klart åpner for utveksling av interessante refleksjoner.

Kanskje nettopp på denne bakgrunnen er jeg veldig overrasket over den rollen sosiale medier (ikke) får spille i undervisningssituasjonen. Det er ikke fritt for at jeg synes det er underlig at sosiale medier ikke har en mer integrert plass i skolen - utover å være et element som tar oppmerksomhet fra det læreren forsøker å formidle. Kunne ønske ressurspersonene rundt ungdommene (foreldre og lærere) visste mer om hvilke risikoer og muligheter sosiale medier åpner for. Kunne ønske ungdom fikk mer kred for all kompetanse og kunnskap de tilegner seg gjennom sosiale medier i form av videoredigering, bildebehandling og tekstproduksjon. Mye av det de legger ut er helt fantastisk - og samtidig helt eller delvis usynlig for mange som er rundt dem. Det er et tankekors...

mandag 30. januar 2012

Åpent medlemsmøte i Sarpsborg

I dag var jeg invitert til å snakke om Hestenes klan på et medlemsmøte i regi av Baldur islandshestforening. Det var en uformell sammenkomst åpen for både medlemmer og ikke-medlemmer.

En litt uvanlig form på arrangementet ble det, i og med at jeg på forhånd hadde sagt at jeg ikke hadde anledning til å forberede noe foredrag, og det heller ikke var definert noe avgrenset tema for møtet. Men det ble (som forventet) en veldig hyggelig kveld der mange av de frammøtte delte ulike former for refleksjoner rundt hestehold og ridning, og vi kunne tenke høyt rundt temaer som ridning uten utstyr, håndtering av hest fra bakken, tidspunkt for tilridning av unghest, hovrøkt, etc. Vi la også inn litt høytlesing fra boka der det var naturlig.

Diskusjonen ble dratt i gang av at Baldur stilte med flere medlemmer som hadde lest boka, hvorav én sto for et innledende intervju. Ut av dette intervjuet vokste flere ulike temaer fram, og som i de fleste settinger der hestefolk møtes over en kaffe ble det både uformelt og upretensiøst. For meg ble det også et hyggelig gjensyn med grasrota i NIHF som jeg ikke egentlig har hatt noe særlig befatning med de siste tyve årene. Takk for invitasjonen!