- VELKOMMEN -

Bestselgeren Hestenes klan ble utgitt av Cappelen Damm i 2010 og Live Bonnevie ble nominert til Kulturdepartementets Debutantpris samme år. I juryens begrunnelse heter det:

"Bonnevie skriver medrivende og underholdende om de store spørsmålene i livet. Dette er et dyktig oppbygd drama som holder leseren fanget fra første til siste side. De intense skildringene av mennesker, dyr og natur bidrar også til at dette har blitt en svært fengende romandebut."

Siden utgivelsen har romanen fått særlig stor oppmerksomhet i hestemiljøet og svært gode anmeldelser i nisjeredaksjoner både i Norge og i Sverige.

Den norske utgaven ble utsolgt fra forlaget våren 2016, men er tilgjengelig som e-bok og på biblioteket.

NB: Kommentarer, dialog og oppdateringer finner du på Facebook.

ROMANENS OMSLAG

ROMANENS OMSLAG

tirsdag 19. juni 2012

Fra bok til film 5: Gjennomgang av versjon III

Produsent Aage Aaberge og jeg hadde vårt tredje manusmøte torsdag 31. mai og det møtet skilte seg vesentlig fra de to foregående. Behovet for den dype analysen, og den nitidige gjennomgangen, var erstattet av en erkjennelse av at arbeidshypotesen vi hadde sist har vist seg å holde vann. Vi hadde en rask gjennomgang, som ledet til ett eneste gjenstående spørsmål. Det er langt fra første gang vi har vært innom dette spørsmålet, men det er et spørsmål manus besvare:

Hva er det som driver Wilhelm Fivel? 


Jeg gikk ut av møtet med et løfte om at jeg skulle se på en håndfull scener og komme tilbake med en justert versjon. Denne justerte versjonen leverte jeg forrige uke og konklusjonen var klar i går: Dette er et manus som kan vises fram og diskuteres med potensielle samarbeidspartnere. Det vil si at vi nå leter etter regissør. Halleluja!

Med en regissør på laget tar vi et viktig steg på veien mot filmatisering, og det får ikke minst mye å si for meg som manusforfatter, ettersom det innebærer en etablering av det såkalte triangelsamarbeidet (produsent, regissør og manusforfatter). Dette gir en helt annen dynamikk i det videre arbeidet. For selv om både produsenten og jeg er veldig fornøyd med manus slik det står er det garantert ikke snakk om noen endelig versjon...



Tålmodighet er en dyd
Det er ikke fritt for at jeg tenker tilbake på prosessen det har vært å komme hit, og hvor mange ganger denne historien er bearbeidet pr dato. Fra originalt bokmanus på rundt 800 sider, til en roman på 450 sider. Og fra en roman på 450 sider til et filmmanus på 90 sider. Blir historien mindre og mindre? Nei, egentlig ikke. Jeg opplever at den blir større.

Når man ønsker å filmatisere en bok må man, som jeg har vært inne på før, ta mange (ubehagelige) valg og hver gang man velger noe, er det også noe som velges bort. Det er på mange måter en hemsko å være bokas forfatter i denne fasen, fordi man kan risikere at man er for nær stoffet til å klare å håndtere filmfortellingen profesjonelt. For mitt vedkommende har det meste av tiden de siste to årene gått med til å skape en avstand til den originale teksten. En avstand som er like smertefull som den er nødvendig. 


Da jeg debuterte med Hestenes klan kunne jeg den nesten utenat. Nå klarer jeg knapt å finne frem utdrag jeg leter etter. Det er en høy pris å betale, men samtidig er det et enkelt valg dersom målet er å legge grunnlaget for en god film. 
Det handler om å fortelle den samme historien som leseren husker fra boka, men dersom man er tro mot filmformatet vil man ofte måtte fortelle den på en helt annen måte. Og der er vi nå. Jeg tror en film som bygger på det manuset som foreligger nå ville by på overraskende vendinger, også for de som kjenner boka. Samtidig er den tro mot kjernen i den originale fortellingen og jeg står så absolutt inne for den på alle nivåer.

Jeg merker at jeg brenner etter å komme i gang med neste fase allerede, for i denne fasen får både prosjektet og jeg glede av det som kanskje er min sterkeste side som forfatter: Jeg går ikke lei av redigering og omskriving. Tvert imot: Jeg elsker det. Det som fascinerer meg mest med å jobbe med manus, og som gjør at jeg elsker å jobbe med tekst, er at de samme fysiske lovene som gjelder i livet, gjelder i teksten: Alt henger sammen. Dersom du forrykker balansen et sted, gir det seg alltid utslag på et eller flere andre steder. 

Etter å ha levd tett med Amanda og Wilhelm Fivel, Ylva, Torgeir, Tone og Juls i mange år, er jeg fortsatt like fascinert av dem. Og like glad i dem. Det er fortsatt et eventyr å kunne fordype seg i dette universet for min del.
Det å finne en regissør som ser de samme kvalitetene og kan være en del av den samme visjonen er helt klart den store drømmen. Og det er lenge siden vi gjorde oss noen tanker om hvem det kunne være. Jeg regner med at vi gjør et fremstøt rett før eller rett etter sommerferien. Kanskje vet vi mer allerede i august/september? Tide vil vise...

To be continued -

lørdag 16. juni 2012

Noen lærere glemmer du aldri...


Da jeg gikk ut av ungdomsskolen fikk jeg med meg noe fra min gamle norsklærer som ingen har kunnet ta fram meg siden: Troen på at jeg en dag kom til å skrive ikke bare en, men kanskje også flere bøker. Jeg kan ikke få understreket sterkt nok hvor mye det var verdt. Min norsklærer Svein Bøhn, som de mer oppmerksomme leserne av Hestenes klan kanskje vil huske som læreren til Amanda Fivel, er nemlig - i likhet med de fleste andre karakterene i romanen - ikke fiktiv. Og han spiller den samme rollen som mentor og katalysator i Amanda Fivels liv, som han gjorde i mitt. 

Da romanen var ferdig var jeg veldig klar på at jeg ønsket å ære den inspirasjonen Svein hadde gitt meg ved å invitere ham inn i det litterære prosjektet under fullt navn. Det var imidlertid en stor utfordring ved å hedre innsatsen hans på denne måten. Jeg visste jo ikke den gangen at boken ville få god mottakelse. Ei heller at den ville bli en bestselger. Og jeg tenkte at det ikke var mye ære å hente dersom boken fikk lunken mottakelse eller til og med slakt... 

I dag er jeg glad jeg tok sjansen. 

Og når jeg nå ser tilbake på hvor stor kraft Svein har hatt i livet mitt, er det ikke fritt for at jeg filosoferer litt rundt hva læreryrket innebærer av ansvar - på godt og vondt. 

I mitt tilfelle ble forskjellen på gode og ikke fullt så gode lærekrefter smertefullt tydelig, dessverre. Det siste året på ungdomsskolen med Svein Bøhn fikk jeg oppleve hva det vil si å ha en lærer som ikke var redd for å utfordre og heie samtidig. Jeg fikk troen på min egen stemme og begynte å utforske mitt språklige uttrykk. Jeg begynte å eksperimentere med tekstene og jeg begynte å ta sjanser. Det var Svein som åpnet den magiske døren til dette landskapet for meg. 

Så begynte jeg på videregående. Der fikk jeg en ny norsklærer, og da smalt den magiske døra raskt igjen. Jeg er ikke er uenig i at kravene på videregående både er og skal være annerledes enn kravene på ungdomsskolen, men jeg stiller spørsmålstegn ved hvor det ble av rommet for å skape noe som er en ens eget? Det var smertefullt å erfare hvordan det jeg hadde oppdaget og gjort meg kjent med året før, nå ble revet ut av hendene mine og kastet til side som om det var uten verdi. Alt handlet alltid om det som ikke fungerte. Det handlet om "drøftelse" og kjentes mer enn noe annet som en manisk karusell som bare surret rundt de samme temaene uten noen gang å komme videre.

Etter et par måneder med dette regimet var alle ønsker om å skrive borte, og da jeg gikk ut av vgs tre år senere sluttet jeg helt å skrive i mange år. Ikke fordi jeg hadde mistet troen på at jeg var en forfatterspire, men fordi jeg hadde gått i frø for å overleve. Det var ingen ord som lot seg hente fram lenger. Ingen temperatur. Ingen inspirasjon. Ingen lyst eller vilje til å uttrykke noe som helst. Alt var borte.

Det kostet tid og krefter å ta det tilbake, og det var blant annet ved å bla i det gamle vitnesbyrdet fra Svein Bøhn jeg ble minnet om at det faktisk fantes én der ute som en gang hadde sett noe han mente var "av virkelig litterær verdi". Jeg valgte å tenke at han kanskje hadde rett.